Bokelskere.no

"Livet er ikke lett. Det er stort sett hardt og vanskelig nesten hele tiden. Det virker sjelden særlig meningsfullt og kommer aldri til oss pent og pyntelig innpakket i gavepapir med sløyfe på. Og det kan nesten virke som om jo eldre man blir, desto oftere får man seg en skikkelig hard medfart så blodet renner..."

Frykt er det som mer enn noe kjennetegner kreft, fordi ordet KREFT er det eneste ordet på fem bokstaver som ingen av oss noen gang har lyst til å høre. Og hadde jeg hatt mine tvil før , bekreftet et raskt blikk rundt om i rommet den mistanken jeg allerede hadde. Kreft er den verste identitetstyven man kan tenke seg. Den er en rovfugl - den bryr seg ikke om hvor gammel du er, hvor du kommer fra, hvem faren din er, hvor mange penger du har , eller hvor betydningsfull du tror du er. Den er totalt respektløs.

Uansett hvor mye man skynder seg eller hvor hardt og fort man forsøker å padle, er det likefullt elven som bestemmer tempoet. Den drar ut hver eneste minutt og tar tilbake ethvert tapt sekund. Elver gjør dette helt av seg selv. De gir fullstendig blanke i hvilket mål man har; det eneste som betyr noe er selve reisen. Det er derfor de er så krokete. Si meg navnet på en eneste rett elv, så skal jeg vise deg at det er en kunstig bygget kanal. Folk gjør mye vesen av at klokkene deres automatisk retter seg etter et atomur fra et tårn et eller annet sted i Colorado, men hvis vi var smarte, burde vi stilt klokkene etter elvetid. Vi ville bli mindre rynket og ikke blitt gamle så fort. Abbie visste dette. Det kan ha vært den eneste kunnskapen jeg har gitt henne. Hun hadde sett på listen sin og så valgt elven, ikke fordi det var det stedet hun likte best i verden, eller fordi hun var en hemmelig elverotte, men fordi det var det eneste stedet på jorden der tiden gikk langsomt. Der hvert sekund betydde noe. Der solen stanset lenge nok til at man rakk å trekke pusten, hvis man var tilstrekkelig oppmerksom. Da det nærmet seg lunsjtid, løftet jeg padleåren opp fra vannet, la meg ved siden av Abbie og forsøkte å telle skyene som seilte av sted på himmelen over oss. Så forsøkte jeg å stanse solen.

"Vel, man kan fjerne gutten fra bondelandet, men man ka ikke ta bondelandet ut av gutten."

Et av kunstens mange mirakler er at man kan flykte inn i den.

"Hvis du ønsker å skape stor kunst, noe som kan nå utenfor tid og rom, finn noen som ikke er pen, og vis dem at de er det. Mal de nedbrutte , de uskjønne......og få dem til å tro."

Senator Coleman avskydde tanken på døden, av den enkle grunn at det var noe som lå utenfor hans kontroll. Andres død minnet ham på at han også sto for tur. Og den kjennsgjerning at hans egen datter ikke viste noe tegn til å frykte døden, blottla hans egen svakhet.

De fleste padlerne vil vil mene at elven ikke er farbar før 45 km lengre unna, der den svinger av ved Stoke Bridge og videre nedover,men hvis man dropper dette, går man glipp av noe vakkert. Omtrent som å sette en fiks ferdig tenåring til verden istedenfor en baby. Man er kanskje glad for å slippe bleiestadiet og diverse trassaldre, men samtidig har man jo gått glipp av det meste underveis.

I den betydning at jeg adresserte det til oss, hjem til huset vårt, og skrev returadressen som hans. Så fjernet jeg frimerket og slapp brevet ned i kassen. Uten det det 41 cents frimerket ville det bruke noen dager i postens ingenmannsland, der de ga seg god tid med å sende det hit og dit, sinte fordi det ikke hadde noe frimerke, og sørget for rettferdighet - eller snarere straff - for den som sendte det. Noe som sørget for en ekstra forsinkelse. Så ville de stemple at det var utilstrekkelig frankert i skinnende rødt blekk, og så til slutt, ut ifra ren og skjær medlidenhet med den stakkars vilfarne tosken som så feilaktig hadde sendt det, returnere det til adressen øverst i venstre hjørne - noe som var nøyaktig det jeg ønsket.

Når sant skal sies, veltet jeg meg sånn i selvmedlidenhet at det var den rene fest - og da er det best å være alene. Det eneste som manglet var en flaske, men det hadde jeg ikke råd til.