Bokelskere.no

Når jeg ikke leser eller er opptatt med å løse sjakkproblemer, sitter jeg ofte ved vinduet og ser ut. En kan jo aldri vite om det kan komme til å skje noe som er verd å overvære, selv om det er lite sannsynlig, siste gang var for tre eller fire år siden. Men det kan jo være litt adspredelse i dagligdagse ting også, og utenfor vinduet er det jo i det minste stadig ett eller annet som beveger seg, her inne er det bare jeg selv og urviseren.

Jeg var så trett, men ingen reiste seg, de som ventet var for unge, de visste ikke hva alderdom vil si. Så jeg snudde meg mot vinduet og så ut på gaten, jeg lot som om det var det jeg helst ville, for at ingen skulle synes synd på meg. Høflighet tar jeg imot, men medlidenhet kan de gi til dyrene.

"Hver time på dagen kvitter verden seg med tusenvis av tåper. Tenk på, har du tenkt på hvor mye lagret dumhet som forsvinner i løpet av et døgn?"

Han likte seg ikke sammen med meg. Eller mer nøyaktig, han likte ikke seg selv sammen med meg.

Ble deres far svært gammel? Å ja, svært gammel. Han snakket stadig nedsettende om livet, men jeg vet ingen som strittet mer imot å oppgi det.

Sånn er altså mennesker på kafé blitt, så pass lærte jeg da, en lærer så lenge en lever, hva nå det skal være godt for, like før en skal dø.

Men den overstadige begeistringen var ikke kommet for å bli, den endelige seieren var etter bare noen minutter ikke fullt så endelig lenger. Og da Carl Lange kom hjem, følte han en voldsom tomhet. Han satte seg med ytterklærne på, han følte seg fremmed, uten tilknytning. Jeg er ferdig nå, tenkte han. Det er ikke noe mer.

Når jeg leser eller er opptatt med å løse sjakkproblemer, sitter jeg ofte ved vinduet og ser ut. En kan jo aldri vite om det kan komme til å skje noe som er verd å overvære, selv om det er lite sannsynlig, siste gang var for tre eller fire år siden. Men det kan jo være litt adspredelse i dagligdagse ting også, og utenfor vinduet er det jo i det minste stadig ett eller annet som beveger seg, her inne er det bare jeg selv og urviseren.

"Hvorfor har De fjernet skjegget og klippet Dem?" Carl Langes første tanke var å bite ham av, å si at det raket ham ikke. Men han bet svaret i seg. I stedet sa han: "Fordi jeg har fantasi".

Når skal det komme en ny slekt som forstår betydningen av likhet, en slekt av gartnere og forstmenn som kan felle de store trærne som skygger for alle de mindre, og som kan fjerne villskuddene fra kunskapens tre ?.