Bokelskere.no

Det var ikke penger eller status han beundret,men kloke hoder, talent var det han ønsket å omgi seg med.

Potetmangel fikk magen til å knurre, men uten skjønnhet ble sjelen ufølsom.

"She came in late. The room was almost clear, most of the children had gone and the ladies from the Women's Voluntary Service were putting away the tea things. I'd started to cry a little, though I did so very discreetly. Then all of a sudden, she swept in and the room, the very air, seemd to alter. [...] she was different from other people, more... Oh, I don't know. Just more. Beautifull in an odd way, long hair, big eyes, rather wild looking, but it wasn't that alone which set her apart. She was only seventeen at the time, in September 1939, but the other women all seemd to fold into themselves when she arrived."

Meredith about Juniper Blythe

Juniper forsto hva det ville si å falle for noen. Den strålende, feiende følelsen, det himmelsk umiddelbare, det totale tap av fri vilje.

Det var galskap;det var besettelse;det var begjær. Men aller mest var det kjærlighet. Juniper elsket kroppen hans; hun elsket stemmen hans; hun elsket hvordan fingrene hans føltes på huden hennes, og hun elsket det lille stedet under kravebenet hans der haken hennes passet perfekt når de sov. Hun elsket at hun kunne se alle stedene han hadde vært , i ansiktet hans. At hun aldri behøvde å spørre ham hva han følte. Ord var unødvendige. Juniper hadde oppdaget at hun va trett av ord.

Og for Tom hadde det vært som om Juniper var akkurat som den blomsten, og slik var det fremdeles. En ufattelig perfekt gjenstand i en verden som gikk i stykker. Det var ikke bare utseendet, og det var ikke bare det hun sa. Det var noe annet, noe du ikke kan ta og føle på, en sikkerhet, en styrke som om hun var forbundet med det som fikk jorden til å gå rundt. Hun var vinden en sommerdag, de første regndråpene på en solsvidd jord, lyset fra aftenstjernen

På den andre siden av parken oppfattet kroppen hennes at det var ham før hjernen gjorde det. Hjertet hadde hoppet i brystet lett som en fjær,og husket at hun en gang hadde vært barnslig forelsket i han.

[...]la en flate hånd på venninnens bluse, nær nok hjertet til at hun kunne kjenne slagene under fingertuppene.Skriv det som er her inne, fordi du må fordi det gleder deg, men aldri fordi du ønsker at noen andre skal like det du har skrevet.

Tanken slo meg da at Milderhurst virkelig var adskilt fra den virkelige verden, et sted bortenfor vanlige grenser for tid og rom. Som om det var forhekset: et eventyrslott der tiden kunne gå sakte eller fort, helt etter et overjordisk vesens forgodtbefinnede.

Hun sier at det er fortellinger overalt, og folk som venter på at den riktige fortellingen skal komme før de setter pennen på papiret, ender bare oppe med tomme sider. Det er det skriving tydeligvis er, å fange sanseinntrykk og tanker på papir. Å spinne, akkurat som edderkoppen, men ved å bruke ord for å lage mønsteret.