Bokelskere.no

Jeg lo ikke. Jeg tror haken min falt ned da jeg hørte det. Gapende og med tomme øyne satt jeg der mens innsikten langsomt tok form i meg. Alle ståpikker er skrå. Om ikke alle, så i alle fall mange nok til at det har blitt besunget i dikt.

Men jeg likte det, jeg hadde alltid likt å overnatte hos andre familier, få et eget rom med nyoppredd seng, fullt av fremmede ting, med håndkle og klut vennlig lagt fram, og derfra gå rett inn i det indre av den familiens liv, til tross for det også alltid, nesten uansett hvem jeg besøkte, var noe ubehagelig ved det, for selv om man med gjester til stede forsøker å holde det som finnes av spenninger unna, er de likevel alltid fornembare, og man kan aldri vite om det er ens eget nærvær som har skapt dem, eller om dette bare er noe som pågår, og at ens nærvær tvert imot er med på å dempe det.

Det verket i halsen, og jeg hadde ikke kontroll på noen ting, alt rant gjennom meg, jeg var vidåpen, men ikke mot den ytre verden, den skimtet jeg knapt lenger, men mot den indre, hvor følelsene hadde tatt makten fullstendig. Det eneste jeg klarte, for å holde på den siste rest av verdighet, var å ikke gi lyd fra meg. Ikke et hikst, ikke et sukk, ikke en klage, ikke et stønn. Bare tårene som rant, og ansiktet som vred seg i en grimase hver gang innsikten om at pappa var død, nådde en ny topp.

Eller rettere sagt, Yngleplass siterer sin sønn på 1,5 år, som på daværende tidspunkt hadde hørt nærmere 10 timer av Min Kamp 1 på lydbok:

"bla, bla, bla, bla, bla, bla, bla, bla, bla, bla, bla"

Pappa Yngele er veldig enig Juniors oppsummering av boka så lang.

Det var som all kunnskap jeg hadde tilegnet meg om ham opp gjennom barndommen, og som hadde gjort at jeg kunne være forbredt på det som hendte, med ett slag var ugyldig.

Det var som hun hadde en plass i meg, at hun fantes som et faktisk sted, hvor jeg hele tiden ville være. At jeg faktisk kunne gå dit, når jeg ville, føltes som en nåde.

Jeg bladde litt i Adorno, leste noen sider av Benjamin, satt bøyd noen dager over Blanchot, kikket litt på Derrida og Foucault, forsøkte meg en stund på Kristeva, Lacan, Deleuze, samtidig som dikt av Ekelöf, Pound, Mallarmé, Rilke, Trakl, Ashbery, Mandelstam, Lunden, Thomsen og Hauge fløt rundt, på hvilke jeg aldri brukte mer enn noen minutter, jeg leste dem som prosa, som en bok av MacLean eller Bagley, og lærte ingenting, forstod ingenting, men bare det å være i kontakt med dem, ha bøker av dem i bokhyllen, førte til en bevissthetsforskyvning, bare det at jeg visste at de fantes, var en berikelse, og om de ikke fylte meg med innsikter, ble jeg desto rikere på anelser og fornemmelser.

Så lenge de døde ikke ligger i veien, er det ingen grunn til hast, de kan jo ikke dø en gang til.

Når oversikten over verden blir større, blir ikke bare smerten den forårsaker mindre, men også meningen. Å forstå verden er å stille seg i en bestemt avstand til den. Det som er for lite til å se med det blotte øye, som molekyler og atomer, forstørrer vi opp, det som er for stort, som skysystemer, elvedeltaer, stjernebilder, forminsker vi. Når vi så har brakt det innen våre sansers rekkevidde, fikserer vi det. Det fikserte kaller vi kunnskap. Gjennom hele barndommen og ungdommen strever vi for å opprette den korrekte avstanden til ting og fenomener. Vi leser, vi lærer, vi erfarer, vi korrigerer. Så kommer vi en dag til det punktet hvor alle nødvendige avstander er satt, alle nødvendige systemer etablert. Det er da tiden begynner å gå fortere. Den møter ikke lenger noen hindringer, alt er satt, tiden flommer gjennom livene våre, dagene forsvinner i vill fart, før vi vet ordet av det, er vi førti, femti, seksti ... Mening trenger fylde, fylde trenger tid, tid trenger motstand. Kunnskap er avstand, kunnskap er stillstand, og meningens fiende.

Og hva var det egentlig man sparte til når man sparte på kreftene?