Bokelskere.no

Å lese er å glede og fryde seg over livet, eller å sørge over livet, og fremfor alt er det kunnskaper og spørsmål.

Noen ganger leste hun ukeblader som kom fra Mexico by, noen ganger historiebøker, noen ganger bøker om religion, noen ganger uanstendige bøker som fikk henne til å rødme der hun satt, alene ved bordet og med sidene opplyst av en oljelampe hvis lys så ut til å danse eller anta demoniske former, noen ganger leste hun tekniske bøker om vindyrking eller oppføring av ferdighus, noen ganger leste hun grøssere eller bøker om gjengangere: all lektyre det guddommelige forsyn plasserte innen hennes rekkevidde, og av alle bøkene lærte hun noe, av og til svært lite, men noe ble det bestandig igjen, som et lite gullfrø inne i et berg av søppel (...)

Når man leser, kaster man aldri bort tiden.

Da han endelig stoppet, befant han seg foran en - såkalt - italiensk hage, som han ikke syntes virket det minste italiensk, skjønt hvem vet, tenkte han, noen ganger lever man i fullkommen uvitenhet om det man har foran nesen på seg.

Inntil det øyeblikket hadde Archimboldi aldri tenkt på berømmelse. Hitler var berømt. Göring var berømt. Menneskene han var glad i eller tenkte på med savn, var ikke berømte, men de dekket noen behov. Döblin var hans trøst. Anskij var hans styrke. Ingeborg var hans glede. Den forsvunne Hugo Halder var livets letthet. Søsteren hans, som han ikke hadde hatt kontakt med, var hans egen uskyld.

Han valgte Forvandlingen fremfor Prosessen, han valgte Bartleby fremfor Moby Dick, han valgte En enkel sjel fremfor To byer eller Pickwick-klubben. Hvilket forstemmende paradoks, tenkte Amalfitano. Nå til dags våger ikke engang opplyste farmasøyter å gi seg i kast med de store verkene, de ufullkomne, voldsomme verkene som åpner vei inn i det ukjente. De velger de store mestrenes øvelser i perfeksjon.

Jeg forstår Dem, sa Marco Antonio Guerra, hvis jeg ikke tar feil, så tror jeg at jeg forstår Dem. De er som meg, og jeg er som Dem. Vi føler oss utilpass. Vi lever i et miljø som kveler oss. Vi later som om det ikke gjør noe, men det gjør det. Hva gjør det? At vi blir kvalt, for helvete.

Canetti, og dessuten Borges, tror jeg, to så forskjellige menn, sa at på samme måte som havet symboliserte eller speilte det engelske, var skogen metaforen tyskerne levde i.

Folk ser det de vil se, og det folk vil se, stemmer aldri overens med virkeligheten.

[om maleriet "Il cuoco" av Giuseppe Arcimboldo] ... et invertert bilde som, hvis det henger den ene veien, viser et stort metallfarget fat med forskjellige stekte kjøttstykker, man kan skjelne en pattegris og en kanin og et par hender som sannsynligvis tilhører en kvinne eller en ungdom og som forsøker å sette et lokk over kjøttet så det ikke skal bli kaldt, men når man henger det opp ned, viser det ansiktet til en soldat, med hjelm og rustning og et dristig og selvtilfreds smil som mangler noen tenner, det fryktinngytende smilet til en gammel leiesoldat som ser på deg, og blikket er enda mer fryktinngytende enn smilet, som om han visste saker og ting om deg [...]