Bokelskere.no

Det er en klar dag, tidlig ettermiddag med et varmt lys som faller skrått over snøen. Det er vindstille, og jeg kan se røyken fra skorsteinene på husene nede i bygda. Myke, grå blyantstreker mot den intenst blå himmelen, hvor kvelden som er på vei allerede, gjør fargen dypere for hvert minutt. Også dette er en gave fra deg til meg. Evnen til å nyte utsikten. Til å se skjønnheten. Og det er så umåtelig vakkert.

Kjærligheten kan ikke måles. Den kan ikke bli telt i år, minutter eller sekunder, veid i gram eller kilo. Den kan ikke kvantifiseres på noen måte. Den kan heller ikke sammenlignes, den ene med den andre. Den bare er. Det korteste streif av ekte kjærlighet kan gi næring til et helt liv. Det må vi alltid huske.

Hun spilte det om og om igjen og ba meg høre nøye etter, for hun sa at musikken inneholdt all skjønnheten i hele verden.

Jeg ble umiddelbart hensatt til en verden med klarere farger, mer intense smaker og lukter. Og en stund trodde jeg det tilhørte meg.

Det var som om fortellingen var et skjørt spindelvev, og hun måtte passe fryktelig godt på så hun ikke rev over tråden.

«Det finnes ingen hemmeligheter her. Alle vet alt om alle. Det tror de i hvert fall. Hemmeligheter må voktes godt, og prisen er høy.» Hun åpnet øynene og myste mot solen. «Ensomhet. Prisen er ensomhet.»

Hun la ingen planer for fremtiden. Hagen var gått i frø, huset holdt på å falle sammen. Hun visste at malingen flasset, at det var en sprekk i skorsteinen. En døende bygning, som huset en døende kropp.

Landskapet foran henne virket urgammelt, avrundede fjell polert av is og vind, langsomt flytende elver og stille tjern. Det var et gjerrig landskap som krevde hardt arbeid for å bære frukt.

Luften var tørr og kald, og pusten hennes forlot munnen som små skydotter av hvit damp som løste seg opp i natten. Himmelen var en svart evighet uten stjerner eller måne. Det føltes som om hun hadde falt gjennom en tunnel og landet i en verden av absolutt stillhet.

[Veronika om romanen hennes] "Det føles som om det er veldig lenge siden jeg skrev den," fortsatte Veronika. "Kanskje det ligner litt på det å få barn. Det kommer fra deg, men det er ikke deg. Med en gang det er født, har det sitt eget liv. Du er der for å beskytte det og ta deg av det, du lider med det og gleder deg sammen med det. Men når alt kommer til alt, må du la det leve sitt eget liv. Trå til side og slippe det løs. Og håpe at det vil gå bra med det."