Bokelskere.no

Når begynner en hendelse?
Den begynner ikke. Det var alltid noe der på forhånd. Den begynner slik bekken begynner som prøvende sildring, og slik sildringen begynner i det piplende myrvannet. Regnet er det som får vannet i myra til å stige.

[....]

Hvor begynner en fortelling?
Under en granrot, kanskje?
Ja, under en granrot. Der lå det en liten grå en. Han lå sammenkrøllet med hodet under halen. En hund.

Den halvveis oppløste halekrøllen rørte på seg. Hele bakkroppen rørte på seg, og han tok små, trippende skritt i stadig snevrere buer rundt mannen.

Den grå forandret seg. Han vokste i den harde kroppen sin. Noen, noe vokster der inne: En bestemmelse. Å få munnen full av blod og varme. Lenge. Å gjøre et sprang når det raslet. Bite til. Hvem skulle han vel være redd for inne i skyggene? Nå vokste ikke kroppen hans så mye lenger. Den hardnet rundt sin egen visshet: kan drepe. Er sterkere enn raslingen og skyggene.

Da scooteren svingte ut bak vedskjulet, syntes hun at de svake øynene hennes så børsepipen. Det var isboret som han hadde bundet fast til ryggsekken. Han hadde ikke ropt på henne. Han hadde ikke sagt hva som skulle skje. Men den grønne jakken, børsepipen. Hun satt stiv med spissede ører til scooteren forsvant mellom furuene på myra. Da satte hun på sprang likevel. Jakt!
Og etter henne kom valpen.

Sørpevann og sure tyttebær. Fjær i mosen, sprikete og luktløse. Skvulpende verk i magen, våte labber i myra. Tasse avsted, tasse avsted, seigt og surt. Tygge på fjær, suge på knokler. Vanndrypp på snuten, stikkende sol og verkende buk. Traske og lunte. Huke seg ned med magen mot snøen. Lunte igjen med snuten mot bakken. Vann som ikke lukter. Smeltevann. Sultevann.

Når begynner en hendelse?
Den begynner ikke. Det var alltid noe der på forhånd. Den begynner slik bekken begynner som prøvende sildring, og slik sildringen begynner i det piplende myrvannet.

Han åt mylta som mognat i solen.

Blomflugarna och getingarna och de ludna humlorna fyllde den värld som var vallens blommande tak med ett sakta stigande och sjunkande surr.

Var gång han vågade sig en bit ut i det främmande var han i stark spänning.

Han levde i sin väntan som stenbiten lever i det köldgrumliga, knappt rörliga bäckvattnet under isens skorvor och svall.