Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Buskene står i snø til livet. Jeg vet akkurat hvordan det kjennes.
Men noen ganger blir jeg allikevel redd, spesielt når han kommer fort inn gjennom døra eller når jeg sitter med ryggen til og han plutselig snakker. Og stemmen hans kommer fra dypet bak stiger av ribbein der det bor skygger som jeg ikke engang tør tenke på.
Det er så stille i huset at jeg kan høre strømmen suse i ledningene.
Jeg skriver at i dag fikk jeg en notisbok av faren min, og at den var gul. Jeg skriver at han begynner å få lilla lepper og grå hud. Jeg skriver at neglene hans er som skjell, men at hendene hans er som eikerøtter. Det er mye å skrive om ham. Jeg kan bare fortsette og fortsette, for nå kommer ordene løpende som hundevalper for å bli skrevet.
Men jeg har åpnet en kran for tanker, og spørsmålene mine renner på. Det er derfor jeg ikke får sove heller. Tankene går gjennom meg og prater i gangene, snakker i munnen på hverandre, spør om de dummeste ting som ingen har svar på, selv ikke faren min som veit alt og enda litt til. Jeg skulle ønske jeg kunne skylle tankene mine ned i vasken, la dem sirkle seg ned mot sluket og så forsvinne ned bak vannlåsen, ned dit hvor ingenting noensinne kommer tilbake fra.