Bokelskere.no

I tausheten min er jeg uten ansvar.

Bare tanken er et sukkertøy som jeg suger på for mest mulig nytelse.

Jeg tenker på alle de kiloene som er meg og som jeg må bære med meg hele tiden. Bare huden min veier tre kilo alene, og tarmene mine er ti meter lange. Og alle nervetrådene bundet sammen i en eneste lang snor ville rekke tre ganger rundt ekvator.

Mine egne ord har lagt seg ned innved veggen. Jeg prøver å puste liv inn i dem, kiler dem og blåser. For det verste er når ordene mine dør.

Røret er et dødt lem, en likdel, og stillheten er uutholdelig som et altfor stramt belte rundt livet. Jeg hører bare mitt eget sus, havet i konkylien, blodet i årene mine, øret som synger.

Buskene står i snø til livet. Jeg veit akkurat hvordan det kjennes.

Tenk om jeg bare kunne lene meg tilbake og forsvinne i luft og skygge, slippe taket i dagene og la dem løpe vekk fra meg, løpske hunder fri fra båndet. La dagene forsvinne i det fjerne. Tenk om jeg bare kunne lukke øynene og oppløse meg i en vind, bli flak og aske og jord og sand og virvles vekk. Klippe meg ut av kalenderen, skli sidelengs ut mellom linjene og forsvinne.

Noen ganger føles det som om noen har tatt en kniv og skåret over alle trådene i hukommelsen min. Jeg har følelsen av at det er noe viktig jeg burde huske.

Jeg er på fornavn med dørhåndtaket, det tar meg i hånden.

Jeg prøver å lese himmelen over meg. Jeg prøver å tyde snøens lette skrift.