Bokelskere.no

En gang trodde jeg at historien var en elv, at alt var en elv som beveget seg fremover, majestetisk, rolig som en veldig fortelling, der alt ubønnhørlig førte fremover, til havet.

Men det fullstendig uforenlige, det som gir den tyngste og vanskeligst tilgjengelige innsikten, det er ingen elv, det fører ikke ubønnhørlig fra det ene til det andre.

Hva er det vi ser når vi får øye på oss selv? Men de øyeblikkene er jo så korte. Det er nesten ingenting vi rekker.
Og så glemmer vi jo.

Kjærlighet skal man ikke prøve å forklare. Men hva var vi hvis vi ikke prøvde.

Hva er det vi ser når vi får øye på oss selv? Men de øyeblikkene er jo korte. Det er nesten ingenting vi rekker. Og så glemmer vi jo.

Det var en gang den siste uken, da hun visste at hun kom til å dø, at hun hadde sagt til noen: "Jeg dør lykkelig, for jeg er det eneste menneske som har blitt elsket for min egen skyld." Med "min egen skyld" mente hun antagelig: ikke for noe ytre.

Hvordan det gikk for seg, visste hun ikke riktig, men plutselig var hun bare et slangeskinn, som var blitt liggende igjen på en lysning i skogen. Han så henne ikke lenger. Det var som om hun ikke var til. Hun ville jo sees. Et menneske kan leve uten syn, en blind er også et menneske. Men blir man ikke sett, da er man ingenting.

Han var ingenting, befann sig i ett grått mellanrum mellan människa och monster, i bästa fall ett mycket medelmåttigt monster som kunne fungera som förnummer till de äkta, interessanta och autentiska

Så ble det slutt på monstrene. Man kan si: de forbedrede medisinske betingelsene, nøyaktigere analyse- og diagnosemetoder, fostervannsprøver, operative muligheter og mer perfekte og mer lukkede oppbevaringsforhold har gjort dem usynlige. De har gjemt dem i oss, kan man si.

Jeg har forresten skjønt, smått om senn, at ikke alt i livet er matematikk.

Man skal ikke prøve å forklare kjærlighet. Men hvis man ikke prøver, hvor var vi da?