Bokelskere.no

Jaja, Gud være med Dem! sa hun da hun gikk.
Det er han nok også, svarte han.
Hun stusset. Er De viss på det? Hvorledes?
Han har jo grunn til det. Visstnok er han Gud over all skapningen; men det kan da ikke være noe videre å være Gud over dyrene og over bergene. Det er virkelig vi mennesker som gjør han til det han er. Hvorfor skulle han så ikke være med oss?

Men nu var det våren igjen. Og våren var næsten ikke til å holde ut for det store hjærte. Den drev skapningen til det ytterste, ja den blåste endog med krydrede vinde til uskyldige næsebor.

Det var veir til å flagre i, å sværme i. Det gik ungdom langs veiene om nætterne og de sang og de slog i luften med seljekvister. Og fra alle øer og holmer hørtes fuglelyder fra teist og kjeld og måke og ederfugl. Og kobben stak sit drivvåte hode op av vandet og så sig omkring og dukket tilbake igjen til sin verden.
Også Rolandsen sværmet på sin måte.

Jeg er en stor ven av tildragelser, det morer mig å se en klode gå istykker.

Rolandsen