Bokelskere.no

Fremtiden eksisterer ikke. Bortsett fra i din egen fantasi.

Hvert tall har, har sin egen karakter. Tallet to, for eksempel. To er så lite og vakkert og enkelt. Men fem er mer kjedelig. Litt opplagt på en måte. Og så hundre da! Det svinger av hundre. Og så har vi, har vi foreksempel fire hundre og fem. Det kaller jeg et staselig tall.

De som røyker kan bare røyke, men da vil jeg også få spise en sjokolade og rasle så mye jeg vil med papiret.

Angsten er en lurvete kjøter. Hele natten igjennom ligger den i sengen og stirrer på meg, årvåkent. I det jeg slår øynene opp, farer den frem og setter tennene i meg. Hver dag vinner jeg kampen mot uhyret.

Blod kan folk forholde seg til, blod er en hastesak.

Man skulle kanskje tro at i et slikt hus som rommer så mye fortvilelse og angst, oppstår en helt spesiell lukt, en egen lyd, en slags underjordisk strøm fra dypt nede i kjellermurene, som lot seg høre idet man åpnet døren, og slik var det. Til tross for at huset inneholdt de samme ting som alle andre hus, møbler og gardiner, blomster i potter, (store, røde terrakottapotter som tidvis fløy som dødelige prosjektiler gjennom rommene), bilder på veggene, filleyer.

Det sprutet og skvaltet ned i bøtta som Vennligheten hadde hentet. Jeg forsøkte ikke å kjempe imot, jeg spydde som en gris. Spydde edder og galle, sinne og fortvilelse.

Man kan ikke stole på hester, de er så nervøse, de fleste skulle vært innlagt, en av dem stanset hver gang den kom til en vanndam, så måtte man gjøre en volte for å få den forbi, det kaller jeg tvangstanker.