Bokelskere.no

Øynene våre holder fast ved hverandre idet han trenger inn i meg, ingen av oss våger å blunke. Kroppen min husker dette: Det er slik det er å bli fylt av kjærlighet i stedet for fortvilelse.

Han hadde selv vært gift i tre år, for han trodde at hvis du ønsket å bli kvitt et hull, måtte du fylle det med noe. Han hadde ikke skjønt tidsnok at det fantes en masse fyllinger som tok opp plass, men som ikke hadde noe innhold. Og det fikk deg til å føle deg like tom som før.

Vi hadde vært naive nok til å tro at vi var uovervinnelige, at vi kunne løpe blindebukk gjennom livets hårnålsvinger i lynende fart uten å støte mot noe.

Ikke rart at det er bruk for sosialarbeidere; forholdet mellom mennesker går så ofte i baklås at det trengs en person til å løsne alle trådene. Skjønt noen ganger er den eneste måten å fjerne en floke på å klippe den av og begynne på nytt.

Livet går videre, viser det seg. Det finnes ingen kosmisk regel som gir deg immunitet mot detaljene bare fordi du tilfeldigvis er rammet av en katastrofe. Søppelbøtten blir fortsatt for full, regningene kommer i posten, telefonselgere forstyrrer middagen.

Jeg har truffet dømte barnemishandlere før. De går ikke med skilt eller brennmerker eller tatoveringer som opplyser om deres last. Den er skjult bak et mykt bestefarssmil; den er stukket i lommen på sportsskjorten. De ser ut som alle oss andre, og det er det som gjør det så skremmende - å vite at disse uhyrene beveger seg blant oss, og vi vet ikke om dem.

Når noen slår oss uten grunn, burde vi slå tilbake veldig hardt, det er jeg sikker på - så hardt at vi lærer den som slo, aldri å gjøre det mer.

• Charlotte Bronte, Jane Eyre