Bokelskere.no

Jeg var ensom, og synet av et kjent fjes og en kort samtale var for meg mer verdifullt enn smaragder og rubiner. Ensomheten hadde blitt dagens lys og nattens mørke.

Ashraf, fjellene reiste seg storslagent, men veien var tung for føttene og smugleren kjeftet. Rebelske kurdere skjøt, og ingen var immun mot døden. Man visste ikke om solnedgangen ville bli den siste eller om morgengryen noen gang ville komme. Men jeg klarte meg, og havnet her i dette fremmede landet der folk snakker et språk øret ikke kjenner, og der elskere kan kysse og ta på hverandre, selv i offentligheten. Jeg skulle ønske at du var her slik at vi kunne være elskere. Her ville vi ikke være forbrytere lenger.

«Enten hodeplagg eller hodeslag.» Først var håret haram, etter hvert ble det brystenes og rumpenes tur, og deretter ble hele kvinnekroppen upassende. Dermed måtte damene gå rundt med en posete uniform i form av en spesiell kåpe kalt manto. En nabodame fortalte hvordan en dame med chador til og med hadde stukket henne med nåler da hun gikk ut i bare skjørt og bluse, selv om hun hadde hodeplagg.

Men verst av alt var kameleonmenneskene, som kravlet rundt på hvert hjørne. Plutselig hadde nabodamen med miniskjørt forvandlet seg til en dydig kvinne med chador. Hun var medlem i matstyret i nabolaget og beordret andre rundt. Det hadde ikke gått lang tid før kvinner ble beordret til å dekke håret. Det ble sagt at kvinnehåret strålte av noe som var haram og opphissende.

Det hjertet som vekkes til kjærlighet, dør aldri.
Det fortsetter å leve og er skrevet i jordas gang.

Jeg trivdes ikke med mine ekteskapelige plikter. Jeg ble den vimsete kokken som vasket ivrig, og syersken som hatet å sy. Jeg spilte hengiven kone i sengen mens jeg i virkeligheten var hevngjerrig, jeg skulle kappe av ham manndommen hans med tennene hvis motet bare ville slippe løs. Vallah! Jeg strøk skjorter glattere enn renseriet, ogrenset skitt og gørr dag etter dag, uten lønn og glede. Samtidig sendte jeg bønner i bøtter og spann til himmelen: «Gud, hjelp meg slik at mannen min faller død om i basaren.» Huset var palass og fengsel i ett, Akbar hadde forbudt alt besøk fra mine slektninger.

Jeg var glad, og smilet lå om munnen som en fargerik sommerfugl.

Akbar jobbet lange dager, og var lunefull som vannkranen. Det var mest kaldt og noen ganger varmt, og humøret svingte mellom muntert og makabert. Jeg visste aldri hva neste minutt ville bringe: Om han kastet tekoppen mot hodet mitt, ble kontrollerende, kynisk og kjeftende eller kjærlig, tilgivende og kosete. Allikevel måtte jeg tåle mishandlingen, siden jeg ikke lenger hadde en far eller noen arv å søke tilflukt i. Det mest respektable tilfluktsstedet for en jente var fortsatt farens hjem. Ekteskapet var en hellig institusjon der kvinner måtte ofre seg og gjøre det beste ut av situasjonen. Tålmodighet var en kvinnes dyd, prinser som ikke hadde feil og mangler fantes bare i eventyr.

Jeg har så lyst på barn. Selv om mannen min er et beist, tror jeg at et uskyldig barn ville skylle bort ubehageligheter i huset og gi meg kjærlighet og en grunn til å leve.

Ensomheten spiste meg opp innenfra og selv demoner og gjenferd kom ikke lenger på besøk i drømme. Jeg hadde blitt nøye med min oppførsel. En løs munn og et skarpt øre var alt som trengtes for å få sladderhjulene til å spinne.