Bokelskere.no

Skautet dekket hodet hennes slik at det kastet skygge over øynene, senere oppdaget jeg at hun hadde blå regnbuehinner. Jeg ville gjerne ha visst hvordan håret hennes var, men hun dekket det alltid til så lenge hun var seg selv. Vi opplevde viktige minutter denne kvelden, vi måtte begge avgjøre om vi kunne godta hverandre.

Emerenc hatet makten, uansett hvem som hadde den i sine hender, om det hadde funnes noe menneske som hadde løst alle problemer i alle fem verdensdeler, ville Emerenc ha registrert vedkommenes aktivitet med antipati, bare fordi han hadde seiret. I hennes bevissthet hadde de samme fellesnevner, Gud, notaren, partiarbeideren, kongen, FNs generalsekretær, og hvis hun tilfeldigvis viste solidaritet med noen, var hennes medfølelse universell, den gjaldt ikke bare den som fortjente den. Alle. Hvem som helst. Også en forbryter.

i Emerences verden fantes det to slags mennesker, de som feide og de som ikke gjorde det,

"Er det fred de vil ha, tror De virkelig det? Det tror ikke jeg, hvem ville da kjøpe geværer, og med hvilken rett kan de henge og plyndre, og hvorfor skulle det nå bli fred i verden når det aldri har vært fred i verden?"