Bokelskere.no

Hun elsket ham ikke, men han ville ha blitt skremt hvis han hadde frembrakt en så overflødig følelse.

Alle de soldatene vi har drept er noens sønn... tenker du på det når du ser dem døde? Lurer du på hva mødrene deres tenkte første gang de holdt dem til brystet - at de skulle ende slik?

Hvis de kunne se hvordan disse karene lever, ville de ikke tro sine egne øyne. Dette er ikke noen krig, det er en undersøkelse av hvor langt man kan fornedre mennesker. Jeg er svært nysgjerrig etter å se hvor mye lenger man kan gå; jeg må vite det...Det finnes ikke noe dyp som de ikke kan drives ut i

Det er forbausende hva du kan lære hvis du bare bruker litt tid på å lese.

… det er ikke detaljene i et liv jeg har mistet, det er selve virkeligheten.

Duncan, Shea, Simons, Anderson, Blum, Fairbrother. Navnene smatret i skumringen. De legemliggjorde forfedrenes steder, landsbyene og byene hvor telegrammene kom til å bli levert, husene hvor rullegardinene kom til å være trukket ned, hvor det ville komme lave stønn bak lukkede dører om ettermiddagen - og de stedene som hadde gitt dem liv, som kom til å være som nonneklostere, som døde byer uten liv eller hensikt, uten lyden av fedre og deres barn, uten unge menn i fabrikkene og på jordene, uten ektemenn for kvinnene, ingen dype stemmer på vertshusene, sammen med barna som skulle ha blitt født, som skulle ha vokst opp og arbeidet eller malt kunstverk, eller til og med regjert. Nå forble de uunnfanget i sine fedres sprengte kjøtt som så i stinkende granatkratere i sukkerroejorden. De hadde forlatt hjemlandet for å sette opp bare granittstøtter i stedet for levende kjøtt, og på gravstenenes overflate skulle mose og lav kaste sin krypende, grønne lykegyldighet.