Bokelskere.no

Du kan være noens fange uten å ane det. Mang en hustru vil gi meg rett. Du oppdager det først når du tror du kan folde ut frihetens vinger og merker, forbløffet og indignert, at noen har stekket deg.

Tid er akkurat som vin: Du setter aller mest pris på den når du bare har litt igjen.

"Bjørn," sa Aldo Lombardi, "du har i din makt å forhindre at Satans sønn vender tilbake."

Å se på stjernene er å se inn i fortiden. Så langt borte er de. Månen er halvannet sekund unna. Solen åtte minutter. Men noen av stjernene vi ser der ute, sendte avgårde sitt lys da Luther ble lyst i bann, da Jesus ble korsfestet, da pyramidene ble bygd. Når astronomene ser inn i universets mørkeste dyp, kan de skimte glimt fra en tid da Jorden ennå ikke fantes.

"At noe fremstår som ufattelig," sa CC, "betyr bare at hjernen vår sliter med å skjønne. Hvor sannsynlig ville det være for en romersk soldat, eller en bonde på 1700-tallet, å se for seg en astronaut på Månen? Direktesendt på tv over hele verden? Ville en steinaldermann forstå konseptet mobiltelefon? Kunne en fariseer på Jesu tid forestille seg en datamaskin eller en atombombe? De levde i en annen tid, tenker du kanskje. slik vi lever i en annen tid. Akkurat som steinaldermannen er du og jeg stengt inne i vår egen tids begrensede forestillingsevne."

Menneskeheten er bare to hundre tusen år gammel. For oss har Orion bestandig vært der. Men Orion, som alle andre stjernebilder, er en illusjon. En mental forestilling basert på ulike stjerners lysstyrke og deres posisjon sett fra et tilfeldig punkt i verdensrommet: Jorden.

Det finnes ikke grenser for hvilke motiver man kan se i stjernene. Ikke så rart. Hvis du strør tusenvis av prikker utover et lerret,kan du vel tegne hva som helst mellom punktene.

Noen ganger, tenkte han, er det bedre å leve i troen enn å bli konfrontert med sannheten.

Det fine med teorier, er at de fremstår som logiske - sånn i teorien. Ofte gjør de seg best som hypoteser. På tankeplanet. Der de hører hjemme.

I naturen finnes det to overlevelsestaktikker. Motangrep. Og å spille død.

Jeg er en sånn som spiller død.

Hadde jeg vært sterkere, og modigere, og tøffere, og hadde ikke brillene mine ligget på bordet en halv meter unna, så kunne jeg kanskje - kanskje! - ha veltet meg ut av sengen, rullet meg bortover gulvet, vippet meg opp på beina og plantet hælen i kjaken på munken som etter alt å dømme sto i døråpningen og verket etter å tappe kroppen min for blod.

Men ikke er jeg sterk. Ikke er jeg modig. Ikke er jeg spesielt godt trent i kickboksing og nøytralisering av fiender.