Bokelskere.no

De satt stille og ventet mens lyset fra himmelen ble sterkere. Morgensolen stod opp, og den så akkurat ut som ellers.
Nå kom havet rullene inn mot sine gamle strender, det ble blåere og blåere etter hvert som solen steg. Bølgene gled ned i sine vante dyp og ble grønne da de la seg til ro nede på bunnen. Alle svømmende, buktende og kravlende kryp som hadde reddet seg ned i gytja, pilte muntert opp i det gjennomsiktige vannet. Tangen og sjøgresset reiste seg og begynte å vokse mot solen. Og så fløy en terne ut over havet og skrek at nå var det en ny morgen igjen!

– Jeg er Snusmumrikken.
Han gjorde opp et lite bål utenfor teltet og satte over kaffekjelen
– Bor du her helt alene? spurte Mummitrollet.
– Jeg bor litt her og litt der, svarte Snusmumrikken og fant fram tre kopper. – I dag er det tilfeldigvis her, i morgen et annet sted. Det er det som er det fine med å bo i telt

Etter en stund kom de til en liten innsjø. Vannet hadde sunket til en grunn dam som luktet vondt, og langs strandbreddene hang sjøgresset med hodet, grønt og slimete. Det var ikke noe fristende badevann lenger. "Det har vel gått hull i bunnen," sa Sniff. "Og nå renner alt vannet ut." "Hemulens bekk hadde også sunket," sa Mummitrollet. Sniff undersøkte saftflasken. "Her har det også sunket!" skrek han.