Bokelskere.no

Men hun kjente ikke til noen av de tingene som han kjente til, som alle kjente til. Jenta var flink, hun var god til å prate, men hun hadde aldri jobba skift på Kaken, da ville hun ikke flydd omkring sånn. Hun hadde ingenting som hemma henne. Levde ikke med et trøkk i trynet, som alle andre. Han skulle lære henne. At EEC og arbeiderklassen ikke var noen lekeplass for lærerskolejenter. Folket i dette landet hadde lært leksa si. Den fikk også Torill Karlsen lære seg. Skjønnhet og godtruenhet varer ikke evig. Om ti år var Torill Karlsen hard rundt munnen, svart innvendig, hun som alle andre.

Verden er en hard plass. Her gjaldt det å henge med, ikke gi seg over. Verden er en hard plass å være, men det er plassen. Egil Nyland hadde ingen illusjoner, han forakta de som drømte rosenrøde drømmer, han kunne ikke tenke seg at noe kunne være annerledes enn det var, tanken forekom ham latterlig. Av farger var lyserødt den jæveligste, det var horefarge. Alle drømmer om det annerledes var rosenrøde. Han blei kvalm av dem.

Hadde han blitt lurt? Det hadde vært hans egen feil. Han nekta å bruke gummi, jeg hopper av, hadde han sagt. Jeg bruker ikke dong, ikke jeg. Jeg spiser faen ikke sjokoladen med sølvpapiret på. Så hadde han spist sjokoladen uten sølvpapiret på, spist sjokoladen som den var. Og nå hadde han blitt frakta til Stord for å bli innlosjert hos en småbruker på Stord, i annen etasje, i seng sammen med dattera hans, og skulle hver dag traske av gårde til Stord Verft, for siden å vende tilbake til ungeskrik, og kjerring, og ingen biler å fikse i garasjen.