Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
«Ja, jeg skulle nå gjerne se den, bare et øyeblikk,» sa Bilbo. Da Frodo kledde på seg, hadde han oppdaget at Ringen hadde fått et nytt kjede mens han sov, lett, men sterkt. Langsomt trakk han den frem. Bilbo strakte hånden ut. Men Frodo trakk fort Ringen tilbake. Til sin forferdelse og forbløffelse merket han at det ikke lenger var Bilbo han så på; det var som om en skygge hadde falt mellom dem, og gjennom den oppdaget han at han stirret på en liten rynket skapning med griskt ansikt og knoklete, famlende hender. Han hadde lyst til å slå ham.
Men forakt ikke den viten som er kommet til oss fra fjerne tider; for det kan ofte hende at gamle kjerringer minnes beretninger om ting det en gang var godt for De vise å vite om.
"Jeg er Den hemmelige ilds tjener, jeg behersker Anors flamme. Du kommer ikke forbi. Mørkets ild blir deg til ingen nytte, du Uduns flamme. Vend tilbake til Skyggen! Dy kommer ikke forbi."
Det er visdom å se nødvendigheten i øynene, når alle andre muligheter er overveid; skjønt det for dem som klynger seg til falske håp kan se ut som dårskap.
Én Ring skal samle dem, én Ring finne dem,
én Ring betvinge dem og i mørket binde dem.
Ikke alt som er gull, vil glitre.
Ikke alt som vandrer, har gått vill.
Gammel styrke kan bli seig og ei forvitre.
Dypest rot når frosten ikke til.
Av asken skal ild bli atter vekket.
Fra skygger skal lys igjen fly.
Når nysmidd blir klinge som var knekket
skal en kroneløs bli konge på ny.
Men dette betyr å dra i landflyktighet, å flykte fra farene inn i andre farer og avlede dem etter meg. Og jeg må vel reise alene, om jeg skal greie det og redde Hobsyssel. Men jeg føler meg så liten, så rykket opp med roten, og - ja, fortvilet. Fienden er så sterk og fryktelig.
Fortjener det! Det kan vel være. Mange som lever, fortjener å dø. Og noen som dør, fortjener livet. Kan du gi dem det? Vær da heller ikke så ivrig etter å avsi døden i dom. For selv de meget vise kan ikke se hvordan alt skal ende.
Jeg kjenner ikke halvparten av dere så godt som jeg gjerne ville; og mindre enn halvparten av dere liker jeg bare halvparten så godt som dere fortjener.
I sit beside the fire and think of all that I have seen, of medow-flowers and butterflies in summers that have been;
Of yellow leaves and gossamer in autumns that there were, with morning mist and silver sun and wind upon my hair.
I sit beside the fire and think of how the world will be when winter come without a spring that I shall ever see.
For still there are so many things that I have never seen: in every wood in every spring there is a different green.
I sit beside the fire and think of people long ago, and people who will see a world that I shall never know.
But all the while I sit and think of times there were before, I listen for returning feet and voices at the door.