Bokelskere.no

"Hejab bringer deg nærmere Gud" står det å lese på plakater i kjøpesentrene. Informasjonen kan synes unødvendig; ingen kvinner i Iran kunne finne på å bevege seg i det fri uten tildekket frisyre. Mens vi er vant til å være vindusutstillingen hos frisøren, har perserne trukket denne typen umoral vekk fra offentlighetens øye. Selv en utenlandsk kvinne kan vente seg et lengre besøk på nærmeste politistasjon om hun skulle la hodeplagget falle. Det finnes historier om bortblåste skaut som har kostet europeere mange timers forklaring hos nærmeste ordensmakt. Ifølge loven kan en kvinne uten hejab tildeles 74 piskeslag.

Perspirasjon må være et kjent fenomen for persiske kvinner. Siden de ikke kan vise annen hud enn fingre og ansikt offentlig, må de sitte med yttertøyet på i restauranter og på kino, mens mennene kan tilpasse habitten etter temperaturen, selv tidligere forbudte plagg som t-skjorte og slips er i dag utbredt hos menn, dog ikke samtidig. Mange kvinner skjuler sine varme ansikter under noe som var totalt bannlyst i mange år etter revolusjonen - nemlig sminke. Ikke bare ligner persiske kvinner et Andy Warhol-maleri med sin kraftige makeup og aftenrøde leppestift, men det er også mistenkelig mange nesebandasjer å se i de mer velstående bystrøkene.

Iran plasserer seg i særstilling når det gjelder selvmord. Ellers i verden er det menn som begår flest selvmord, mens i Iran utgjør gifte kvinner i alderen 15-24 år majoriteten. Årsakene grunner i stor aldersforskjell mellom ektefellene, avhengighet av mannen, polygami, manglende forståelse og kjærlighet fra mannen, men kanskje mest av alt problemer og tabuer rundt skilsmisse. Blant ugifte i Iran, ligger fortsatt mennene høyest på selvmordsstatistikken.

Solen er i ferd med å gå ned. Det myke landskapet langs veien er badet i varmt lys. Over åssidene er det skrevet enorme slagord for revolusjonen og republikken. De fleste budskapene dukket opp under krigen mot Irak, men de blir stadig holdt vedlike. Et eller annet menneske har som jobb å sørge for at åsene bærer slagordene inn i det nye tusenåret.
Khomeini, derimot, han glemmer vi ikke så lett. Nå ligger han begravet ved Ayatollah Highway. Vi nærmer oss de gigantiske, lyskledte tårnene, det ser først ut som et raffineri, deretter dukker også den gigantiske bygningen opp. Og på en andre siden martyrkirkegården.

Khomeinis grav ble bygget på fire måneder, så stort var behovet for å ha et sted å gå til. Det er vanskelig å forstå Khomeini-kulten og hva han representerte. Det vestlige bildet av ham er av en totalt kompromissløs mann som ikke ønsket å si noe som helst for å blidgjøre Vesten.

Drosjesjåføren viser seg som en kranglefant, og mener han er lovt en hele times ørkesløs byrundtur i spionthrillerens tjeneste. Vi ber hissigproppen vente utenfor kirken, han får jo betalt for det uansett. Sånn var det aldri i Bond-filmene.

Det har alltid vært røykt opium i Persia, det skjer bak lukkede dører, i hager, i parker, det skjer overalt.

I en artikkel om byplanlegging i 1979-årgangen av det iranske revolusjonstidsskriftet Fredens budskap, kan man lese: «Toalettinnredninger som for eksempel vannklosetter må monteres slik at de som bruker dem verken med rygg eller forside står vendt mot Mekka.» I Norden har man tradisjonelt greid seg med et verdslig byråkrati, i Perserriket har revolusjonen tilført ytterligere èn instans: Allah.
På toalettene ved Shah-è Cheragh-moskeen i Shiraz vasker folk føttene. Det er et underjordisk lokale som stinker av urin.