Bokelskere.no

Med Jonas var det slik, at han i grunnen var like overrasket som frøken, da hun oppdaget at han ikke kunne lese.
<3

Nettopp de mennesker som aldri burde ha med barn å gjøre,
de har en fantastisk lyst til å bli lærere.

(Jens Bjørneboe i tv-interview)

............Men frøken Bø måtte snu seg mot vinduet, før klassen kunne synge morgensalmen. Allikevel gikk der bare 29 sekunder før 29 morgenfriske stemmer forenet seg i de dypt følte ord:

Jesus, ta du mine hender

og før meg frem

inntil jeg salig ender

i himlens hjem.

..Bare halvparten av klassen sang "himlens hjem" resten sang "gamlehjem".

Sånn er det overalt, - bra mennesker så langt øyet rekker. Bra fedre og bra sønner. Gud må da dø av vemmelse når han får dem opp i himmelen.

Å tale sannhet, det er spørsmål om et slags talent, et slags talent til å lukte løgnen før den er blitt sagt.

Hans drøm var at vi en gang ville begynne å gå i nasjonaldrakt og synge folkeviser. Han elsket Norge som bare tyskere kan gjøre det.

«De holder altså på med å berøve menneskene deres ulykkelige barndom. Men hvis man nu gjør det, hvis man tar den ulykkelige barndommen ifra dem, hva blir der da igjen? Er det egentlig vel overveiet?» - «Der blir allikevel utrolig meget faenskap tilbake. Jeg tror ikke det er mulig å gjøre dem mindre ulykkelige, men jeg er sikker på at det lar seg gjøre å arrangere elendigheten mere fruktbart.»

Min gutt! Jeg vil at du skal leve som et menneske og derfor nekter jeg deg å gå tilsjøs. Hvis du ikke straks avstår fra enhver tanke på sjømannsyrket, så vil jeg nu umiddelbart slå deg helseløs.

[Frk. Bø og overlærer Jochumsen diskuterer Jonas' leseferdigheter]

Overlæreren: "Kan han lese da?"

Frk. Bø: "Nei, han vil liksom ikke lære noen ting. Der er derfor...."

"Allikevel har De latt ham lese?"

"Ja."

"Hvor ofte?"

"Hver dag."

"Har det hjulpet?"

"Nei, det har - det vil si -"

"Det vil si nei?"

"Ja."

"Han er kanskje tvert i mot blitt dårligere?"

"Ja, tenk, - han er faktisk det."

"Tenk det, Hedda!"

Hun ble blussende rød. Dette var værre enn hun hadde ventet. Og dessuten het hun ikke Hedda.

"Jeg vet hvorfor du gråt i dag," sa Birger. "Jeg gråt ikke, svarte Egil. "Jeg hadde krampe." De var blitt enige om det hjemme hos ham, og nu trodde han det selv.