Bokelskere.no

Til slutt sier Taipa: "Det var Apache-speiderne som greide ut med alle ting. Vi laget god fred for de hvite, men de tok vårt land. Nu er de fleste krigere døde. Bare jeg og noen få andre er i live. Vi blir gamle, men det vi har gjort vet alle. Alle kjenner mig. Når de ser mig, sier de: "Der er A. 100 Taipa.""

"Den flyvende pil" jager henover de knusktørre haugene så sanden fyker for hovene. På en høide holder jeg den an, for i slik en drivende hete får man fare litt varsomt frem. Med sitrende nesebor og spissede ører står hesten og stirrer utover. Den hører med i billedet her.

Det tør vel sies at vi vakte en viss opsikt der vi drog frem gjennem gatene, og da ikke minst på grunn av vår formasjon. Å få indianerne til å gå jevnsides med mig på fortauet var ganske umulig. Instinktet fra skogen stakk vel i, for de fulgte efter i gåsegang som om de lå på krigsstien.

Her har vi slått leir ved et lite elvefar i ly av noen løvtrær, hvis høstlige blader er et vinrødt heng som skjelver for kveldsbrisen. Det er vid utsikt over fjellene mot øst, hvor det siste solstreif faller gyllent over et bakkehell, hvor gresset er så tett og høit at vi bare så vidt kan skimte kronene av et par tre hjort som står der ganske stille. Luften er kjølig og bålet en god venn.

Mange av indianerne hadde aldri sett en jernbane før, andre hadde vel en og annen gang stanset sine hester der ute i ørkenen og speidet i undring over mot det svarte uhyret som buktet sig frem gjennem landet. Forvirret satt de nu og lyttet til larmen av det stønnende jerndyret, og håpløsheten vokste ennu mer hos dette krigerfolket som hadde overlevd sin tid. Forbi dem jog den vidstrakte villmark med kaktusørkener, skoger og mektige fjell - deres hjem. Videre bar det mot fremmed land.

Et sted overfalt de en familie ved navn Peck, drepte et barn og pinte konen til døde, mens mannen stod bundet og var vidne til de hele. Mannen blev temporært vanvittig, og det reddet hans liv, for efter apachenes opfatning er de gale besatt av en ond ånd, som de ikke tør krenke.

Omkring ryttere og kløvdyr gled flokken av apachespeidere lydløst avsted. De var et praktfullt syn, ranke som graner, med dype bryst, rette skuldre og smidige, muskuløse lemmer. Om de skarpskårne, vaktsomme ansiktene hang håret ned som en svart flom, et rødt bånd var bundet rundt pannen og ansiktene var malt med gul plantefarve og dyreblod. Fra morgen til kveld holdt de det gående i den sterke heten med en fart som nesten var så stor som når en hest traver. Samtidig var de alltid på utkik efter spor og tegn, som de tydet uten minste vanskelighet.

I 1521 hadde Hernando Cortez gjennomført sin fantastiske erobring av de strøk som var Mexicos hjerte. Som gribber kastet spanjerne sig over indianerkongen Montezumas skjønne by hvor flytende haver speilet sig i stille sjøer og strålende byggverk reiste sig i den solklare luft. Templer, zoologiske samlinger og uerstattelige biblioteker gikk op i flammer. Aztekernes kulturrike styrtet i grus. Over ruinene og tusener av lik gikk de hvite frem med løftet kors på jakt efter gull.

Sitt samfunnsliv ordner de efter samme demokratiske linjer som før. Det er gammel skikk at enhver kan si sin mening rett ut og være med å bestemme i samfundets anliggender. Deres høvdinger trer inn i lederstillingen fordi de har vist sig å være de dyktigste blandt krigere. Deres makt beror på personligheten. Ingen despot blir tålt blandt dette individualistisk pregede folk, som ikke har noen slags betegnelse i sitt sprog for det befalende: du skal!

Apachene har en redsel for sykdom og død. Når sykdommen kommer gir de op. Utover det å tilkalle medisinmannen gjør de praktisk talt intet for den syke, som de nærmest skyr; i de færreste tilfeller søkes det hjelp ved reservatets sykehus. Er det åpenbart at sykdommen er alvorlig, kan de ikke få patienten i jorden fort nok, stundom skjer det for fort. Pastor Guenther, som stundimellem budsendes når indianere skal begraves, forteller: En gang var han tilkalt for å foreta en begravelse. Han kom til stedet hvor hull var gravd i jorden og kisten stod rede med liket i. Han forrettet, og lokket blev løftet av kisten for at slekten skulde få kaste et siste blikk på liket. Da reiste den «døde» sig i kisten og protesterte.Han levde syv år efter. En annen gang skjedde noe lignende med et lite barn som begynte å gråte da kisten skulde senkes i jorden. Kanskje ikke alle har vært så heldige å våkne op i tide.