Bokelskere.no

Mens jeg satt der og tenkte tilbake på den gamle, ukjente verden, tenkte jeg også på den undringen Gatsby måtte ha følt første gang han oppdaget det grønne lyset ytterst på bryggen nedenfor Daisys hus. Veien til hans blå plen hadde vært lang, og i det øyeblikket hadde hans drøm forekommet ham så nær at han nesten ikke kunne unngå å gripe den. Han visste ikke at drømmen alt lå langt bak ham, et eller annet sted i det store, ukjente hinsides byen, hvor landets mørke enger bølget under nattehimmelen.

Livet begynner på ny når høsten kommer.

Hjertet hans banket fortere og fortere mens Daisys hvite ansikt nærmet seg hans. Han visste at når han kysset denne piken og for evig og alltid koblet sine usigelige visjoner sammen med hennes forgjengelige åndedrag, ville aldri tankene hans komme til å sveve fritt igjen, som Guds tanker. Og altså ventet han og lyttet enda en stund til tonen fra stemmegaffelen, som var slått an mot en stjerne. Deretter kysset han henne, og da hans lepper rørte ved hennes, foldet hun seg ut som en blomst for ham, og inkarnasjonen var fullbrakt.

Det er alltid trist å se med nye øyne på ting som man har tilpasset seg etter så godt man har kunnet.

Men i hans hjerte raste en ustanselig hvirvelstorm. De mest groteske og fantastiske forestillinger hjemsøkte ham om natten. En verden av skrikende farver levde i hans tanker mens klokken tikket på vaskeservanten, og månen vætet klærne hans som lå i en haug på gulvet, med fuktig lys. Hver natt føyde han nye detaljer til sine fantasibilder, helt til søvnen kom og utslettet den siste strålende scenen. En stund tilfredsstillet disse fantasiforestillingene ham. De ga ham en viss idé om virkelighetens uvirkelighet, en garanti for at verdens grunnvoll hvilte sikkert på vingen til en fe.

Han hadde så ofte forestilt seg det, drømt om det, ventet på det og lengtet etter det uten å slappe av et øyeblikk. Nå kom reaksjonen, og han oppførte seg som et urverk når fjæren ryker.

Strupen hennes var full av smertelig melankolsk skjønnhet som talte om en uventet lykke.

Jeg greide ikke å tilgi ham eller like ham, men jeg skjønte at han trodde han hadde handlet riktig. Det hele virket så tilfeldig og forvirret. Tom og Daisy var bestandig så uforsiktige - de knuste ting og mennesker, og så trakk de seg tilbake til pengene sine og likegyldigheten sin eller hva det nå var som knyttet dem til hverandre, og lot andre rydde opp etter seg.

Jeg kom inn på rommet hennes en halv time før middag, og der lå hun på sengen, skjønn som juninatten i den blomstrete kjolen sin - og så full som en alke.

Vi bør venne oss til å vise folk vennskap mens de lever og ikke etter at de er døde.