Bokelskere.no

Han trodde det var ensomheten han forsøkte å undgå. Han skjønte ikke at det var sig selv han flyktet fra. Men veien gikk videre: han var som et vandrende rovdyr, det ene stedet var like godt som det annet for ham, men han kunde ikke holde sig i ro noe sted. Veien gikk videre som det kunde falle sig, men den var alltid øde og tom. Hadde han kunnet se sig selv vilde han ha sett at han lignet en av de utallige fredløse sjeler som søker nye inkarnasjoner, i taushet, dømt til å flykte fra sted til sted, fylt av et utrettelig fortvilelsens mot; fortvilelsens mot som måtte forsøke alt.

Ingenting virker så ensomt som en stor mann gående alene i en øde gate. Og skjønt han ikke var stor, bare middels høi, virket han på en eller annen måte mere ensom enn en telefonstolpe midt i ørkenen. I den lange øde gaten med de skarpe lysene og de dype skyggene virket han som et spøkelse, en gjenganger som hadde forvillet sig bort fra sin egen verden.

Aldri har jeg brutt ut av den ringen jeg selv har skapt meg av ting jeg har gjort og ikke kan gjøre om igjen.