Bokelskere.no

Sykdommen hennes hadde slått sprekker i skallet av fordommer og pretensjoner: kanskje fordi hun ikke lenger hadde behov for disse forsvarsmidlene. Det var ikke spørsmål om å gi avkall, om å ofre seg: hennes første plikt var å komme seg på bena igjen, altså å bekymre seg om seg selv; nå som hun uten skrupler henga seg til sine ønsker og lyster, var hun endelig fri for all bitterhet. Hennes skjønnhet og hennes smil var vendt tilbake; de ga uttrykk for at hun hadde sluttet fred med seg selv og følte en slags lykke på dødsleiet.

Hun var full av lyster, men brukte all energi på å fortrenge dem, og hun led og raste over denne fortrengningen. I hennes barndom ble kroppen, hjertet og intellektet presset inn i et seletøy av prinsipper og forbud. Hun lærte selv å stramme remmene. I henne overlevde en kvinne av blod og ild: men forkrøplet, skamfert og fremmed for seg selv.

Av stolthet og av prinsipp ville hun ikke kreve noe; deretter klaget hun over at hun fikk for lite.

Hun var i stand til å glemme seg selv for min far og for oss uten å gruble over det. Men ingen kan si: "Jeg ofrer meg" uten å føle bitterhet. En av motsigelsene hos mamma var at hun trodde på det edle i å ofre seg samtidig som hun hadde lyster, antipatier og ønsker som var altfor sterke til at hun ikke skulle avsky det som hindret henne.