Bokelskere.no

Å forutse er ikke det samme som å vite: slaget var like brutalt som om vi ikke hadde ventet det.

«... en ulykke som finner ord til å uttrykke seg - blir mindre uutholdelig»

Det evige liv betydde døden, men hun nektet å dø.

Jeg hadde ikke spesielt lyst til å se mamma igjen før hun døde, men jeg kunne ikke holde ut tanken på at hun aldri skulle se meg mer. Hvorfor legge så stor vekt på et øyeblikk, når det ikke ville være noe minne tilbake? Det ville heller ikke være mulig å gjøre noe godt igjen. Jeg forstod nå, helt inn til margen, at en døendes siste minutter inneslutter det absolutte.

Foreldre forstår ikke barna sine, men det er gjensidig...

Å dø er et hardt arbeid når en elsker livet så høyt.

Tingenes makt er vel kjent: livet stivner i dem, mer nærværende enn i noen av sine øyeblikk.

Det finnes ingen naturlig død: ingen ting av det som skjer med mennesket er noen gang naturlig, fordi menneskets tilstedeværelse setter spørsmålstegn ved verden Alle mennesker er dødelige; men for hvert menneske er døden en ulykke, og selv om den vet det og finner seg i det, en utilbørlig vold.

Når noen en er glad i, forsvinner, betaler en med hjerteskjærende anklager den synd det er å overleve. Døden avslører hvordan hvert enkelt menneske er unikt; det blir umåtelig stort liksom den verden dets fravær tilintetgjør for det, en verden som dets nærvær fikk eksistere i sin hele fylde: vi synes at dette mennesket burde hatt større plass i livet vårt, kanskje hele plassen. Vi kjemper oss ut av denne svimlende følelsen: det var bare et individ blant andre. Men fordi en aldri kan gjøre alt en kan, ikke for noen - selv innenfor de tvilsomme grensene en har satt opp - er det enda mange selvbebreidelser igjen.

En dag sa hun til meg: "Foreldre forstår ikke barna sine, men det er gjensidig ..." Vi snakket om disse misforståelsene, men helt generelt. ... jeg lovet meg selv at denne gangen skulle jeg finne konversasjonstemaer, et sted vi kunne være enige. Etter fem minutter var slaget tapt: vi hadde så få felles interesser! Jeg bladde i bøkene hennes: vi leste ikke de samme. Jeg fikk henne til å snakke, jeg lyttet til henne, jeg kommenterte. Men fordi hun var min mor, mislikte jeg de lite hyggelige bemerkningene hennes mer enn om de var kommet fra en annen munn. Og jeg var like forknytt som da jeg var tyve, og hun forsøkte - på sin vanlige klossete måte - å værefortrolig: "Jeg vet at du ikke synes at jeg er intelligent. Men det er i alle fall fra meg du har din vitalitet, det er jeg glad for." Jeg ville så gjerne sagt meg enig i det siste hun sa, men begynnelsen av setningen fikk meg til å vike tilbake. Slik lammet vi hverandre gjensidig. Det er alt dette hun mente da hun festet blikket på meg: "Du skremmer meg, du."