Bokelskere.no

Men det som mer enn noe annet drev meg til å være flittig, var min egen forfenglighet: Jeg ønsket å vise min lærer at jeg kunne noe...

... edelt tungsinn - melankoli som aldri lot seg fornedre til gretten surhet eller uberegnelig sinne.

Skyldes det bekvemmelighet, feighet eller manglende innsikt når disse diktverk bare forsøker å belyse menneskelivets ytre, dagklare konturer? På dette planet fungerer sinn og sanser ut fra faste lovmessige regler, men nede i kjellerdypet, i sinnets avkroker og kloakker, kryper lidenskapens sanne rovdyr omkring med fosforglinsende øyne, parrer seg, river hverandre i stykker og fremtrer i forvridde, groteske former. Er forfatterne engstelige for å møte gufset fra de fortærende, demoniske drifter, dampen av brennende blod, er de redde for at de fine hendene deres skal komme i berøring med menneskehetens væskende sår?

Og meg - et ungt menneske i utvikling - ble det for første gang forunt å få et glimt inn i skapelsesprosessens hemmelighet. Jeg så hvordan tanken - som ennå var fargeløs og bestod av ren, flytende varme, strømmet ut av inspirasjonens smeltedigel, for så etter hvert å bli avkjølt og finne sin form. Og hvordan denne formen så langsomt ble avrundet og avdekket, at ordet til sist kom til syne, og at ordet - slik kolven får klokken til å klinge - lot språket bære frem det som dikteren hadde følt og ment.

De skapende dikterord klang i all sin fylde da han så begynte å skildre den barbariske og primitive opprinnelse. Stemmen som til å begynne med hadde vært hviskende, ble etter hvert fulltonende og sterk - for til slutt å minne om matellisk flydur som steg og steg og løftet ham stadig høyere. Rommet ble for trangt og lite. Det var som om stemmen utvidet de stengende veggene og svang seg opp og ut i det fri. Jeg følte at en storm suste over meg, hørte havets mektige stemme rope sine brusende ord.

I det ytre var det intet som tydet på irritasjon eller spenning, men den indre avstand dem imellom var mer og mer tydelig. Når de en sjelden gang snakket sammen, var det som om spørsmål og svar bare berørte hverandre med fingerspissene - aldri møtte hverandre i et hjertelig håndtrykk.

Skyldes det bekvemmelighet, feighet eller manglende innsikt når disse diktverk bare forsøker å belyse menneskelivets ytre, dagklare konturer? På dette planet fungerer sinn og sanser ut fra faste lovmessige regler, men nede i kjellerdypet, i sinnets avkroker og kloakker, kryper lidenskapens sanne rovdyr omkring med fosforglinsende øyne, parrer seg, river hverandre i stykker og fremtrer i forvridde, groteske former. Er forfatterne engstelige for å møte gufset fra de fortærende, demoniske drifter, dampen av brennende blod, er de redde for at de fine hendene deres skal komme i berøring med menneskehetens væskende sår?

Eller er det slik at deres synsfelt bare er innstilt på det dagklare og på de matte skygger, slik at de ikke våger seg ned disse farlige trappetrinn som råtnende drypp har gjort slimete og glatte? Men den vitebegjærlige lengter etter å erfare det skjulte og ukjente. Intet grøss er så overmektig som det som oppstår i farens stund, og ingen prøvelse mer hellig enn det å stå ordløs av skam.

Denne stemmen i mørket, denne stemmen i mørket, den gikk meg til marg og ben! Den hadde en klang jeg aldri har hørt hverken før eller siden - en klang fra en avgrunn som en vanlig menneskeskjebne ikke har anelse om. Slik snakker et menneske til et annet menneske bare én gang i sitt liv, for deretter å forstumme for alltid - slik sagnet går om svanen som først i dødsøyeblikket er i stand til å heve den hese stemmen til én eneste, siste sang. Jeg tok denne inntrengende, varme stemmen opp i meg - skjelvende og smertefylt - åpnet meg og lot den trenge inn, slik en kvinne åpner seg for en mann...

Intet griper vel et ungt menneske mer enn tungsinn som blir båret med maskulin verdighet: Michelangelos tanker som stirrer ned i sin egen avgrunn, eller Beethovens bitre drag om munnen. Det uferdige sinn blir sterkere grepet av disse tragiske lidelsesmasker enn av Mozarts klokkeklare melodiger og det klingende lys rundt Leonardos skikkelser. Fordi ungdommen selv representerer det vakre, er den ikke så opptatt av skjønnheten. Med et overskudd av livskraft blir de unge trukket mot det tragiske og lar seg - med sin mangel på opplevelse og erfaring - også gjerne fange inn av tungsinnet. Derfor er de unge også alltid parat til å møte farer og til å strekke den lidende en broderlig, hjelpende hånd imøte.

Taus og innesluttet begrov han alt i seg selv, uten å betro seg hverken til andre mennesker eller til papiret. Og nå begynte jeg å forstå det eruptive, det fantastisk overstrømmende som kunne komme over ham når han snakket til studentene. Alle tankene som han stilltiende hadde båret på og som hadde vært sperret inne i dagevis, strømmet da på og stormet - lik hester som har stått på stallen i dagevis - ut av taushetens innhengning og inn i ordenes ville kappritt.