Bokelskere.no

Det er helt avgjørende at vi som er terapeuter ivaretar personlig livskvalitet og eget liv. Bare da kan vi være vår egen og klientens gode støttespiller.

Terapeuter skal ikke tåle alt. Det er nødvendig å begrense seg.

Angsten for igjen å skulle tørre å stole på noen som kanskje vil svikte, utgjør en sterk motkraft og er et betydelig hinder for heling i nye relasjoner. Den tidligere påførte fysiske volden kan ha vært nådeløs og livstruende, men tilknytningssviket og avvisningen fra nære omsorgspersoner oppleves for de fleste som det som har rammet hardest.

Overgrep i barndommen er en skole i underordning.

Den som har vært utsatt for alvorlige overgrep, vil typisk ha mest erfaring med å underordne seg, melde seg ut eller generelt leve i destruktive forhold. Erfaringer med egen seksualitet som voksen blir derfor altfor ofte repetisjoner av egne overgrep. Slike erfaringer er ikke mye å bygge nye, gode relasjoner på .

Først når man kan forholde seg til fortiden, kan man se at man har noen fremtid. Terapi er å jobbe med fortiden for at fremtiden kan få et annet løp.

Minnene våre er helt sentrale når vi skal definere hvem vi er. Identiteten er basert på hva vi husker og hvordan vi tolker våre erfaringer. Evnen til å planlegge fremtiden er igjen avhengig av hvordan erfaringene memoreres. Hvordan vi kommuniserer om oss selv til oss selv eller andre, er også basert på våre erfaringer som blir til minner. Derfor er hukommelsen uhyre viktig.

Mange har lært å undertrykke egne behov og følelser, samtidig som de har superantenner for andres behov.Ofte vil de feiltolke eller overlese andres behov, og ikke minst underordner de seg andres vilje i form av "lært underordning". Fordi de strever med å gjenkjenne og tilfredsstille egne behov, vil mange som voksne ha vanskeligheter med å utvikle modne og likeverdige forhold til andre. Denne overlevelsesmåten eller mestringen kan få store omkostninger.

Den som blir konfrontert med sin egen dødelighet og hjelpeløshet, blir aldri helt seg selv igjen. Tilsvarende vil rekonstruksjonen av trygghet eller tillit kanskje aldri kunne bli helt fullstendig.. Verden vil for alltid ses i et annet lys.

For den som fra tidlig alder har opplevd vold, terror, overgrep, forvirring sammen med omsorgssvikt og mentalt fraværende foreldre, har det ikke vært mulig å være hel og skulle ta innover seg alt det vonde som er skjedd, samtidig som man skal tilpasse seg verden omkring.