Bokelskere.no

En slags fullkommenhet. Som ikke førte noensteds hen. Som hodet mitt.

Det er som når du skrur kontrasten på TV helt ned og lyset helt opp. Du ser ikke noe. Men det er et bilde i bildet, og hvis du kniper øynene sammen og myser, kan du føle hva det bildet er.

De blygrå skyene fikk sakte et islett av svart, som endelig gikk over i natt. Kort og godt en variant av melankolien. Som om det bare fantes to farger i verden, grått og svart, som skiftet frem og tilbake med jevne mellomrom.

Og den middelaldrende innehaveren med de bedrøvelige øynene satt konstant bak skranken. Han manglet to fingre, og etter utseende å dømme var han av dem som aldri får til noen ting. Et vaskeekte eksemplar av arten - fisket opp etter å ha ligget i bløt natten over i tynt, blått blekk, en sjel som uhell, motgang og nederlag hadde satt sin farge på. Man følte trang til å legge ham i en glassmonter og dra ham med til naturfagstimen. Homo nihilsuccsessus. Enhver som så mannen måtte mer eller mindre kjenne hvordan humøret svant. Ikke så få ville bli ergelige (det er noen som blir forarget når de ser bedrøvelige eksemplarer av menneskeheten).

Det normale, det var det som manglet.

"Unfortunately, the clock is ticking, the hours are going by. The past increases, the future recedes. Possibilities decreasing, regrets mounting."

Dance. Dontthink. Dance. Danceyourbest, likeyourlifedependedonit. Yougottadance.