Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
«Gi oss pengene,» sa han hest.
Hånden til Mort gled mot posen i beltet.
«Vent litt,» sa han. «Hva skjer etterpå?»
«Hva?»
«Jeg mener, er det pengene eller livet?» sa Mort. «Det er sånt røvere skal forlange. Pengene eller livet. Jeg leste det en gang i
bok,» tilføyde han.
«Kanskje det, kanskje det,» medga røveren. Han kjente at holdt på å miste initiativet, men tok seg storslagent sammen. «På den annen side kan det bli pengene og livet. Dobbelt gevinst, kan du si.» Mannen skottet bort på kollegene som kaldflirte i det riktige øyeblikket.
Døden løftet skallen og snuste ut i luften. Lyden skar gjennom all den andre larmen i salen og tvang dem til å være tause. Det var en lyd av det slaget man hører i skumringssonen i drømmer, den typen som får deg til å våkne kaldsvettende av dødsangst. Det var snusingen under redselens dør. Det var som snusingen til et pinnsvin, men i så fall var det et pinnsvin av det slaget som braser ut fra veikanten og slår lastebiler flate. Det var en lyd av det slaget du ikke ville høre to ganger; du ville heller ikke høre den én gang.
Omtrent på den tiden da Albert var på Den lappete trommen og kranglet med verten om en gulnet barregning som omhyggelig hadde gått i arv fra far til sønn gjennom ett kongemord, tre borgerkriger, enogseksti storbranner, firehundreognitti ran og over femten tusen barslagsmål, for å stadfeste det faktum at Alberto Malich fortsatt skyldte innehaveren tre koppermynter pluss rentene som for tiden utgjorde innholdet i de fleste større pengeskap på Skiven, noe som nok en gang beviste at en kjøpmann i Ankh med en ubetalt regning har en hukommelse som ville få en elefant til å måpe…
Drøye to hundre av gjestene til Patrisieren vaklet og sparket seg nå faktisk gjennom Slangedansen, en merkverdig folkelig skikk i Morpork som besto i å bli nokså full, holde personen foran seg rundt livet og så vakle og fnise voldsomt i en lang rad som buktet seg gjennom flest mulig rom, fortrinnsvis med ting som kunne knuses, mens folk sparket ut med det ene benet noenlunde etter takten, eller i det minste etter en annen takt.
"It would seem that you have no useful skill or talent whatsoever," he said. "Have you thought of going into teaching?"
Omtrent på den tiden da Albert var på Den lappete trommen og kranglet med verten om en gulnet barregning som omhyggelig hadde gått i arv fra far til sønn gjennom ett kongemord, tre borgerkriger, enogseksti storbranner, firehundreognitti ran og over femten tusen barslagsmål, for å stadfeste det faktum at Alberto Malich fortsatt skyldte innehaveren tre koppermynter pluss rentene som fort tiden utgjorde innholdet i de fleste større pengeskap på Skiven, noe som nok en gang beviste at en kjøpmann i Ankh med en ubetalt regning har en hukommelse som ville få en elefant til å måpe...
Det kan skje ting med folk som ser seg om på et magisk bibliotek, å få ansiktet flerret vekk av tentaklene til uhyrer i Dypets dimensjoner virker som en lett massasje i sammenlikning.
Mort snuste. Det var ett eller annet med luften i byen. Han fikk følelsen av at det var luft som hadde vært med på livet. Hver gang han pustet inn, kunne han ikke unngå å legge merke til at det var tusenvis av andre mennesker rett i nærheten, og at nesten alle hadde armhuler.
Døden går skranglende over de svarte og hvite gulvflisene på benete tær, mumlet under hetten mens han med knokkelfingrene teller langs radene med travle timeglass.
Mort had just stepped backwards again. Through a wall. The leading thief glared at the solid stone that had swallowed Mort, and then threw down his knife. 'Well, - - - - me,' he said. 'A - - - - wizard. I hate - - - - wizards!' 'You shouldn't - - - - them, then,' muttered one of his henchmen, effortlessly pronouncing a row of dashes.