Bokelskere.no

Som øyer av stillhet vitner stirringen på en bokside om at vi alle har et behov for å hvile, for å ignorere lys og lyd og gå inn på vår egen private kino. Det å lese blir en konsentrasjonsakt, en miniandakt, et privat tilfluktssted man oppsøker.

Hensikten er verken å være spesielt dypsindig eller å nå ned til skjulte mystiske dyp, men ganske enkelt å finne ro og samling i å iaktta verden: verdens dufter, lys, smak, forandringer. Det gjelder å se det man omgis av, uten at det blir slukt av impulser innenfra. Poenget er å la tanker og forestillinger komme, men også fare.

De fleste har, mer eller mindre bevisst, skapt seg sitt eget musikalske apotek. Der finner man medisin mot livsglede og tingenes langsomme forfall. Piller i sambarytmer eller afro-brasiliansk musikk. Beroligende midler i koralenes stramme majestet. Uten musikk ville vi knapt nok overleve. Hvis ikke musikken fantes, ville verden vært tom og taus, kanskje til og med meningsløs.

På engelsk finnes det to ord for ensomhet. Det ene er solitude, og betyr blant annet den selvvalgte eller gode ensomheten. I slik ensomhet kan man føre dialoger med seg selv; der får man mulighet til å hente seg inn. Loneliness, derimot, er et ord som har mer å gjøre med å være utenfor; man har ingen venner, ingen å omgås.

Antakelig er det viktigere enn noen gang å unne seg selv noen timer fri, verne om sin rett til ikke å være nyttig, til ikke å utrette noe, til å se på skogen, betrakte folk som går forbi et vindu eller la en vennskapelig samtale forbli dvelende - uten å komme fram til noe som helst.

Det man først og fremst trenger, er ikke tilpasning, men ettertanke, et kritisk øye som søker sannhet, en klar røst som våger å sette ord på den, særlig hvis den er ubekvem. Det er viktigere å trene sin trass enn sine muskler. Slutter vi å være trassige, havner vi i den lydige likegyldigheten som tar knekken på alt.

Å vente med å leve sitt liv til den dagen man får tid til det, er en forførende, men også forrædersk, tanke. Det kommer alltid noe i veien.

Sannsynligvis er det mer nødvendig enn noen gang å ikke følge med tiden. Vi trenger stadig flere som går motstrøms og nekter å gå i takt. Hvor ble det av alle orginalene, de som sier upassende ting uten å skjele til hva det kulturelle, politiske eller åndelige establishment vil si?

Salget av hurtigmat øker. Avstanden mellom behov og tilfredsstillelse blir stadig kortere. Frustrasjonsterskelen blir lavere; må man vente mer enn to minutter på en hamburger, bytter man kø.

Når man en gang iblant forsaker det man normalt pleier å nyte, kan man lære selvbeherskelse, gleden ved å vente på noe og å forberede seg.