Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
"Jeg ville..." begynte hun, trakk pusten, så ut over landskapet. Jeg ante ikke hva hun så i det. For min del kunne hele landskapet ryke og reise til helvete med ekspresspost.
Jeg hadde bare ikke noe behov for å bli sett, for å høre deg si at jeg var flink. For jeg visste når jeg var det.
Jeg var på lag med alle, jeg byttet drakt midt i kampen og sto i mål for alle lag. Jeg tok alles røde kort og satte meg på benken.
"Berøringsangst, Mattias. Jeg hadde en professor i København som snakket om det. Redselen for å komme noen for nær. Det i oss alle som får oss til å rykke ørlite grann lenger inn på bussetet når noen setter seg ved siden av deg. Det er redselen for det store fellesskapet, redselen for å dø."
Jeg tenkte på ting jeg hadde lest. At den som skal dø, mister sansene i minuttene før. En etter en. Først smakssansen, senere evnen til å lukte. Så forsvinner synet. Berøringssansen. Hørselen. Opplevelsen av smerte. Som å slukke lysene og gå fra kontoret for dagen, låse etter seg og miste nøklene på veien hjem.
Farmor hadde strikket en lue til meg, men hun hadde blitt senil siden sist, mistet litt taket, og luen var knall rosa. omtrent en meter lang og vid nok til at både jeg og Havstein kunne få hodet inn. Men den var varm og det var jo alltids noe.
kryssord. kaffe. konversasjon. hjemme. men jeg hørte ikke til her lenger. som å gå inn igjen på den gamle ungdomsskolen din, sette deg ned ved en ledig pult i en skoletime, knærne stlår opp i den lave bordplaten og du kan ikke helt ta del i det som foregår rundt deg, plakatene du hengte opp på korktavla er for lengst tatt ned, leksene allerede gjort.
[…] jeg vet det er en rar ting å nevne, men det er slik jeg husker dem fra den dagen, at de var så friske i kinnene da de kom inn. De så ut sånn som tenåringer gjør etter å ha vært på fjelltur mot sin vilje. All den energien der, all den sunnheten de obsternasig har latt seg eksponeres for. Gleden i ansiktet som de forsøker å skjule, for dagen som likevel har vært fantastisk.
[…] jeg håpet han sa at det hadde gått i vase for meg, men at filmen fortsatt ville kunne vises i sin helhet på et senere tidspunkt, ingen vits i å be om å få pengene refundert. Det krevdes bare tålmodighet på denne kinoen, maskinister som ikke gikk inn på pauserommet like etter at filmen var snurret i gang, men som ble stående, sittende inne i kontrollrommet, i tilfelle.
Og den lange kjøreturen fikk hodet til å klarne opp litt etter litt, tekniske feil ble reparert og med det kom også alt jeg hadde klart å holde i sjakk hele kvelden, tilbake igjen, snek seg innpå meg gjennom vinduet, hjalp ikke at jeg rullet det opp igjen, det satte seg i bakhodet som en altfor klok ugle som på død og liv ustanselig skulle minne meg på hvor fantastiske klok den var.