Bokelskere.no

I kraft av sitt vesen var han også urokkelig i sin menneskeforakt. For det viste seg jo at en hvilken som helst person han kom i berøring med, til syvende og sist - i en eller annen sak - trodde at han var klokere enn Asbjørn Bauta. Og når de var slik alle sammen, så var det en kjennsgjerning at det stod smått til med menenskenes begavelse, og at han altså hadde rett til å forakte dem. Hendte det at han møtte noen som blindt underkastet seg, våknet hans mistro. De måtte være øyentjenere som spekulerte i hans forderv. Han la dem for hat, kanskje fordi de ødela hans teorier om menneskenes foraktelighet, iallfall hundset han dem så de til sist måtte reagere, og dermed hadde bevist at de også burde foraktes. Selv var han selvfølgelig utenfor all den foraktelighet, for han var det faste punkt som verden dreide seg om, og den alen alt menneskelig ble målt med.