Bokelskere.no

Sin ensomhet har hun kjent, sin vilje til å leve, blindt begjær også, spill i blod og nerver, i gang og åndedrett, hengivenhet, takknemlighet, pliktfølelse, samforstand, men aldri før denne betingelsesløse lengselen efter en annen, som var hun selv bare en halvpart, løs og forvillet i verden.

En nagende følelse av tid som går og av noe helt annet som skulle skje, følger henne natt og dag. Den er en gammel bekjent, av den sorten en visst aldri får ristet av seg.

Forundret blir hun sittende og følge sin egen tanketråd. Tilværelsen, som var en snever, liten plett, vider seg. En ser det er rommelig utenfor innhegningen, skremmende rommelig, så det tar pusten fra en. Kaldt. Men åpent og fritt til alle kanter for den som har mot og krefter, noe å fare med. Alt er mulig, bare en våger og er sterk ---

Ømhet! Ingenting behøver vi som det. Vi lever av det. Menns ømhet, barns ømhet. Arbeid er vel og bra, det er nødvendig som mat og drikke, jeg ønsker jeg hadde et ordentlig arbeid. Men nok er det ikke. Kom ikke og si at det er nok. Meget ømhet behøver vi, meget mer enn mennene. Hvordan skulle vi ellers våge å innlate oss på alt det vanskelige? Sånn har naturen innrettet det for å få viljen sin. Får vi bare ømhet, kan vi visst holde ut med hva som helst. Men det fatter aldri de toskene ---

Straks samtalen fjerner seg fra det rent dagligdagse, kommer svimmelhet over henne, samme svimmelheten som har ligget parat i henne hele livet, så snart noen kom nær ting hun bar skjult i sinnet.

Hva skal hun gjøre med denne plutselige tre-timers frihet? Frihet er noe hun står håndfallen med og ikke forstår seg på. Hun hadde masser engang. Den rant bort mellom fingrene på henne, mens hun drev omkring og beså seg i tilværelsen, var publikum. Da det omsider demret for henne, at nå hadde hun besett seg nok, nå øynet hun sammenheng, hadde et og annet å si om livet, tok livet henne i nakkeskinnet og slipper henne ikke igjen. Som for grundig å slå fast at for sent er for sent.