Bokelskere.no

Likhet og kameratskap skulle bli glemt for å venne dem til å tenke seg i kamp med de andre om rang og ros. De lærte å misunne oppover og forakte nedover.

… tunge tanker om skam og anger og ydmykelse kom som vanlig og satte seg som stamgjester rundt den lille sengen for å glo på henne (om fru Gottwald, Marius’ mor).

Livet hans var svært regelmessig, utseendet hans var pent og velpleiet, og alle anskuelsene hans var ferdig og sirlig ordnet i det gode hodet hans (om professor Løvdahl).

Adjunkten gikk opp og ned i klassen som et rovdyr lurende på en feil å kaste seg over; han var ualmindelig lang og tynn og dertil nærsynt, hvorfor hans kjære disipler aldri kalte ham annet enn Blindtarmen.

De var nylig begynt på ligninger av første grad med en ubekjent, og lille Marius hadde tålmodig fulgt med gjennom mangfoldige eksempler, for å finne dette X.

Han hadde hørt dem si at nu var det funnet, og sett dem stryke ut av tavlen, - ja hvad mere var, han hadde endogså selv alle eksemplene oppskrevet i sin bok, og dog forblev denne ene ubekjente ham like fjern og fremmed.

Han holdt øye med dette x; han skrev trolig opp hvorledes det blev jaget som en rev fra linje til linje med multiplikasjoner, forkortninger, brøker og all verdens djevelskap efter seg, inntil det arme utmattede dyr endelig blev drevet alene over til venstre side, og så viste det seg, at dette fryktelige x var ikke annet enn et ganske fredelig tall - for eksempel 28.

Lærerne gikk som de gikk igjen. En vissen, grinet flokk som gjennom årene utviklet hver sin særhet til karikatur; fordi deres ensomme liv var å sitte på kateteret og strø støv på en ungdom de ikke forstod

"O Gud være lovet! nu har du det visst meget bedre - lille Marius! du smiler så fornøyet." "Mensa rotunda," svarte lille Marius og døde.-

"se sådant noe gammelt sludder, det har han hodet fullt av.
Men om sitt eget fedreland, dets statsforfatning, dets
kamper for frihet -"
"Politikk - politikk! skal guttene også lære politikk? -"
lød det fra mange stemmer, og en ny febrilsk iver grep dem
alle.
"Naturligvis! - ja visst skal de lære politikk, sa Michal
Mordtmann ufortrødent.
Det ble et stort røre og alminnelig indignasjon; selv fru
Wenche så litt betenkelig ut; men over alle skrek Blindtarmen
i høyeste diskant:
"Ih - men Gud seg forbarme - hva! skal vi nu også ha det syn,
at guttunger skal debattere politikk som om de var voksne?"

"Synes hr. adjunkten så meget bedre om det ikke sjeldne syn
at voksne debatterer politikk som om de var guttunger?"

en skinnsyk mann er alltid latterlig, men aller mest, når han kommer løpende med en dolk.

Hadde han enda vært sønn av rå og utdannede foreldre, - sådanne som de dessverre hadde så mange av; men en sønn av professor Løvdahl - en mann så fin, så human og gjennomdannet! - og så skulle det hos hans eneste sønn plutselig åpne seg dybder av tross og opprørssinn!