Bokelskere.no

Alle fortellinger handler om ulver. Det vil si, alle som det er bryet verd å gjenta. Alle de andre er sentimentalt sludder.
Alle?
Så klart, sier han. Tenk over det. Man kan flykte fra ulvene, slåss mot ulvene, fange ulvene, temme ulvene. Bli kastet til ulvene eller kaste andre til ulvene, så ulvene spiser dem i stedet for en selv. Man kan tute med ulvene. Bli til en ulv. Og sist, men ikke minst, bli selve lederulven. Det finnes ikke andre skikkelige fortellinger.

Suvenirjakt er et merkverdig fenomen. "Nå" blir til "da" ennå mens det fremdeles er "nå". Man tror ikke at man virkelig er der, derfor må man rappe med seg bevis, eller noe man forveksler med det.

Vi tok med oss teddybjørnen jeg hadde kjøpt...Det var ikke noen bamse som innbød til kos - den var streng og hardstappet og stiv. Den så ut som en liten statstjenestemann, eller de dagers statstjenestemenn.

Over strandbredden lå det en usynlig tåke som likevel nesten var til å ta og føle på, bestående av harsk parfyme og solbadolje fra nakne skuldre, blandet med dampen fra pølsekoking og den skarpe, brente lukten av spunnet sukker. Å gå inn i mengden var som å røres ned i en stuing - man ble til en ingrediens, man tok smak av omgivelsene.

Hun hadde latt hånden gli over satengen med et lite grøss, og jeg hadde fornemmet det kalde, oljeaktige stoffets glippende glatthet mellom fingertuppene. Øglehud. "Skal du HA PÅ DEG disse?" hadde hun sagt.

Ethvert liv er en søppelhaug, selv mens det leves, og i enda større grad etterpå. Men er det en søppelhaug, er den til gjengjeld forbausende liten; når man har ryddet opp etter noen som er død, vet man hvor få grønne plastsekker man i sin tur selv kommer til å fylle.

...skyene var skittengrå og hang slapt ned i klumper som stoppen i en gjennomvætet madrass...Jeg stod ved skipsrekken og så ned på de skifergrå bølgene som rullet og rullet, på skipets hvite kjølvann som rablet sitt korte, meningsløse budskap.

Uttrykket "i rampelyset" har alltid siden forekommet meg å betegne en spesiell form for ydmykelse. "Rampelyset" var noe man absolutt burde holde seg borte fra, så sant man kunne.

...en pike som var alene sammen med en mann, burde kunne holde en mynt mellom knærne. Hun var alltid engstelig for at folk - menn - skulle se bena våre, den delen som befant seg ovenfor knærne. Om kvinner som lot det skje, sa hun: "Teppet er oppe. Hvor blir det av forestillingen?" Eller:..."Hun er en ulykke som bare venter på å skje."

Hun fikk meg til å love å sette meg på en parkbenk, fullt synlig, og vente på henne. Så skulle hun komme tilbake og hente meg om en time.

Jeg føler meg stadig mer som et brev - innlevert her, avhentet der. Men et brev som ikke er adressert til noen.