Bokelskere.no

Noen av småbyene vi drog til, hadde hovedgater der bygningene var malt bare halvveis opp! Den øverste delen var bare grå betong. Han ser på meg som om han har gitt meg en gåte å tenke på, og det har han. "Det var fordi at når Honecker kom kjørende forbi, var det til dit han kunne se fra baksetet i limousinen. De hadde ikke nok maling til å male lenger opp!" Jeg kjenner til dette, og til kjøttbutikkene som hadde utstilt fullt av kjøttprodukter under forbikjøringen, men som fjernet dem igjen etter at Honecker og andre notabiliteter hadde passert.

I oktober dette året ble de første "frie demokratiske" valgene holdt i Øst-Tyskland. Det ble faktisk holdt valg regelmessig gjennom hele Øst-Tysklands eksistens. På valglistene var det representanter for de store partiene: nøyaktige speilbilder av de partiene som eksisterte i Vest-Tyskland. Det var de høyre-moderate kristelig-demokratene (CDU), liberaldemokratene (senere FDP) og kommunistene (SED). Ved valg etter valg i 40 år ble resultatene vist på fjernsyn, og alltid ble kommunistene med overveldende flertall stemt inn. Valgresultatene gjorde vold på troverdigheten: 98,1 prosent; 95,4 prosent; 97,6 prosent.

Det er et stort rom, med følelsen av velpleid fattigdom. Det er den samme følelsen man kan få når man besøker en som kjøpte møblementet sitt som brud i 1950-årene, men som siden ikke har hatt midler til å fornye det. Alt her synes faktisk å være i denne spesielle gulgrønne femtitallsfargen, kjernefysisk sennep.

Fra Stasihovedkvarteret som ble museum.

Etter murens fall kalte mediene Øst-Tyskland "den mest perfekte overvåkningsstat til alle tider". Til slutt hadde Stasi 97 000 ansatte - mer enn nok til å overvåke et land på 17 millioner mennesker. Men det hadde også over 173 000 informanter blant befolkningen. I Hitlers tredje rike er det anslått at det var en gestapoagent per 2000 borgere, og i Stalins USSR var det en KGB-agent per 5 830 personer. I DDR var det en Stasi-offiser eller informant per 63 personer. Hvis deltidsinformanter er iberegnet, er det noen som anslår den forholdsmessige andelen så høy som en informant per 6,5 borgere.

"Har du reist noe etter at Muren falt, da?" spør jeg. Hun gjør et kast bakover med hodet. Jeg ser at hun bruker lilla eyeliner som i denne vinkelen er gjennomskinnelig. "Ikke ennå. Men jeg skulle gjerne gjort det. Bali, eller noe sånt. Eller Kina. Ja, Kina." Hun banker med de lakkerte neglene på glasskapet og drømmer inn i det fjerne bak den venstre skulderen min. "Vet du hva jeg veldig gjerne skulle gjort? Jeg skulle veldig gjerne ha tatt en titt på den der Muren deres."

Da Miriam ble løslatt i 1970, var hun 17 1/2 år. Søsteren tok henne med til en innsjø for å bade. Livredderen bad henne ut, men hun klarte ikke å svare. Han het Karl-Heinz Weber, men alle kalte ham Charlie. Da Miriam ikke svarte, forsøkte han å få kontakt med henne gjennom søsteren. Han syntes at hun var så rar, og så stille. Han ville komme til bunns i det.
(...)
«Det var han som fikk meg tilbake igjen.» Miriam går over til en slitt koffert, og fra den faller alle fotografiene hennes ut over gulvet. Hun finner et av Charlie. Det er av en mann i 20-årene, med lysebrunt hår og pent ansikt som ser rett mot kameraet. Han er plassert merkelig langt ute mot den venstre kanten av bildet.
«Å, det er fordi jeg klippet vekk meg selv,» sier Miriam. Så sier hun: «Det er bryllupsbildet vårt.» Jeg vil spørre, men jeg sitter taus.

«Fengselslivet gav meg noen merkelige, små nykker.» Hun har tatt dørene av hengslene i alle leilighetene hun siden har bodd i. Det er ikke slik at hun får angstanfall i små rom, sier hun, men hun begynner å kaldsvette. «Denne leiligheten er perfekt for meg,» sier hun, og ser seg rundt i det åpne rommet.

«Da jeg kom ut av fengselet, var jeg egentlig ikke lenger menneskelig,» sier Miriam.
Den første dagen i Hoheneck ble Miriam befalt å kle av seg, legge igjen klærne hun kom i og ta med seg den blå- og gulstripete uniformen. Hun ble ført naken bortover en korridor og inn i et rom med et dypt, flislagt badekar. To kvinnelige voktere ventet. Dette var velkomstdåpen.
Det var den eneste gangen hun trodde at hun skulle dø. Badekaret var fylt med kaldt vann. Den ene voktersken holdt henne i bena og den andre i håret. De dyttet hodet hennes under vann en lang stund, så trakk de henne opp etter håret, mens de skrek mot henne. Så holdt de henne nede igjen. Hun kunne ikke gjøre noen ting, og hun kunne ikke puste. Og opp. «Din drittjente. Din velse oppkomling. Din idiot av en forræder, ditt vesle utyske.» Hun trodde de skulle drepe henne.
Miriam er opprørt. Stemmen er anstrengt, og jeg kan ikke se på henne. Kanskje de banket noe ut av henne som hun aldri fikk tilbake.

Miriam forklarer vennlig at i DDR var det utenkelig at et menneske ville spørre en fremmed, en fullstendig fremmed, om vedkommende bodde i nærheten av grensen. Det var også utenkelig at denne fremmede ville spørre om du tenkte å rømme. Og det var enda mer utenkelig at vedkommende så ville tilby praktiske tips om stedet. Forholdet mellom mennesker var begrenset av det faktum at den ene eller den andre kunne være en av dem. Alle mistenkte alle, og den mistilliten dette skapte var grunnlaget for sosial eksistens.

Stasi var besatt av detaljer, og mislyktes fullstendig i å forutsi slutten på kommunismen, og med den, slutten på landet. Mellom 1989 og 1990 ble det snudd opp ned: stalinistisk spionenhet den ene dagen, museum den neste. I løpet av sine 40 år frembrakte «firmaet» like mange dokumenter som alle dokumenter om tysk historie siden middelalderen. Hvis arkivmaterialet som Stasi hadde om sine landsmenn og -kvinner ble lagt etter hverandre, ville det danne en rekke som var 180 km lang.