Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Hele livet igjennom var han en fantastisk figur, på en gang latterlig og demonisk. Med noen få forandringer kunne han sittet på toppen av Notre Dame kirke og sett ned på gaten.
Vil sjiraffene i de lange årene som kommer drømme om sitt tapte land? Hvor er de nå, hvor de er blitt av, gresset, tornetrærne, elvene, vannhullene og de blå fjellene? Den høye, klare søttduftende luften over slettene er blåst av gårde til andre egner. Hvor er de andre sjiraffene blitt av, de som løp side om side med dem når de satte i gang og galopperte over det bølgende landet? De har forlatt dem, de er alle gått sin vei og kommer aldri mer tilbake. Hvor er fullmånen nå om natten?
De kunne ikke vite noe om det nedverdigende livet de seilte mot, de kunne ikke tenke seg noe slikt. De var edle, stolte, uskyldige dyr, de hadde ingen forestilling om fangenskap, kulde, stank, kullrøk, skabb eller den skrekkelige kjedsommeligheten i en verden hvor ingenting skjer.
Mennesker som drømmer når de sover, kjenner til en egen dyp tilfredshet som ikke hører hjemme i dagens verden, en rent passiv henrykkelse og smilende letthet. Det er som honning på tungen. Det vidunderlig med drømmen er denne følelsen av ubegrenset frihet som vi får. Det er ikke en tyranns frihet, som påtvinger verden sin egen vilje, men en kunstners frihet, som ingen vilje har selv, som er fri for å ville. Drømmerens spesielle gleder ligger ikke i hva han drømmer, men i at alt som foregår i drømmen skjer uten anstrengelse fra hans side og uten at han selv kan gjøre fra eller til.
Jeg hadde vært til i Allidina Visrams villa. Da jeg så en dag så flagget på halv stang over hans store kompleks av varehus, spurte jeg Farah: "Er Allidina Visram død?" "Halvdød", sa Farah. "Heiser de flagget på halv stang fordi han er halvdød?" spurte jeg. "Allidina er død," sa Farah, "Visram lever."
Jeg vil være et sivilisert menneske, jeg vil elske stoltheten hos mine motstandere, hos mine folk, hos min elsker, og i all ydmykhet skal mitt hus midt i villmarken være et sivilisert sted.
Det er allikevel en tung skjebne og en trelldom for folk som lever i byer at de alltid må røre seg i én dimensjon, de går fremover med linjen, som om de ble dratt i en snor. Overgangen fra linjen til flaten, til de to dimensjoner, idet en går ut av veien og rvers over en mark eller gjennom en skog, er for slavene en frigjøring og fryd som kommer opp imot den franske revolusjon. Men i luften blir en opptatt i de tre dimensjoners herlighet, og etter utalte menneskealdrers forvisning og drømmer kaster hjertet seg i rommets armer.
En gammel dame satt i et selskap og fortalte om sitt svunne liv. Hun uttalte at hun gjerne ville leve alt sammen om igjen, og dette tok hun som et bevis på at hun hadde levd klokt og godt. Jeg tenkte: Ja, hennes liv har nok vært av den sorten som man egentlig må oppleve to ganger før man kan si at man har levd.
Da den første dampmaskinen ble satt i gang, tenkte jeg, skiltes veiene for de forskjellige raser, og vi har ikke møtt hverandre siden.
Det er ikke så praktisk å gi en naken mann en medalje. Han har ingen steder å feste den.