Bokelskere.no

Fjorten år gammel var jeg elev ved en kostskole i Appenzell. Det var trakter hvor Robert Walser ofte gikk lange spaserturer under den tiden han var innlagt ved mentalsykehuset i Herisau, ikke langt fra skolen vår. Han døde i sneen. Fotografier viser sporene etter ham, etter kroppens stilling i sneen. Vi kjente ikke til forfatteren. Ikke engang vår lærerinne i litteratur kjente til ham. Iblant tenker jeg at det må være fint å dø på den måten, etter en spasertur, synke ned i en naturlig grav, i sneen i Appenzell, etter nesten 30 år på mentalsykehus, i Herisau. Det er virkelig synd at vi ikke visste at Walser fantes, for i så fall kunne vi ha plukket en blomst til ham.

une amitié amoureuse, som franskmennene kaller det

Jeg hadde ingenting å tenke på. Urviserne stod stille. Et riflet blad og en hvit sommerfugl gjorde kur til hverandre. Bladet flakset av sted, og mintes de safter det en gang hadde hatt, og sommerfuglen fulgte etter, som et sendebud på hemmelig oppdrag. Idyll og forfall i en lekene virvel.