Bokelskere.no

Gjennom det å ha levet lenge og tatt farvel med så mange personer vet jeg nå at de døde tynger, ikke så meget ved fravær som ved det som - mellom dem og oss - ikke er blitt sagt.

«Bare smerten får oss til å vokse,» sa han, «men smerten må hentes innenfra, den som viker unna eller beklager seg, er dømt til å tape.»

Å gi avkall på seg selv fører til forakt. Fra forakt til raseri er steget kort.

Men for å være sterk må man elske seg selv; for å elske seg selv, må man kjenne seg selv til bunns, vite alt om seg selv, endog de skjulte tingene, de som det er vanskeligst å godta.

Å gjøre feil er naturlig, å gå bort uten å ha fattet dem, fratar et liv mening. De tingene som hender oss, er aldri noe mål i seg selv, gratis hvert møte, hver minste hendelse bærer i seg en betydning, selvforståelsen fødes av det å være rede til å ta imot, av evnen til når som helst å skifte retning, til å legge av den gamle hammen, som firfislene når årstiden skifter.

Å skjønne hvor man kommer fra, hva som har vært før oss, det er første skritt for å kunne gå fremover uten løgner.

Et eller annet sted, jeg husker ikke hvor, leste jeg nylig et motto fra indianerne i Amerika, det lød: "Før du dømmer en person, gå tre måneder i hans mokkasiner". Jeg likte den setningen så godt at jeg skrev den ned på huskeblokken ved siden av telefonen for ikke å glemme den. Sett utenfra, virker mange liv feilslåtte, ufornuftige, vanvittige. Så lenge man står utenfor, er det lett å misforstå personer, deres forhold. Først fra innsiden, først når man går tre måneder med deres mokkasiner, kan man forstå beveggrunnene, følelsene, det som får en person til å handle på en måte og ikke på en annen. Forståelsen fødes av ydmykhet, ikke av hovmodet ved viten.