Bokelskere.no

Noen styrer verden, andre er verden.

Jeg har hatt store ambisjoner og store drømmer - men det samme har løpegutten og sypiken, for drømmer har vi alle: det som skiller oss er kraften til å virkeliggjøre dem eller skjebnen som virkeliggjør dem for oss.

Fremgang er å ha fremgang, ikke å ha mulighet for fremgang. Et hvilket som helst stykke mark av en viss størrelse har mulighet i seg til å romme et palass, men hvor er palasset hvis man ikke bygger det der?

Hvorfor tenker jeg tilbake?
Fordi jeg er trett. Å minnes er å hvile, for å minnes er ikke å handle. Og for å gjøre denne hvilen dypere, tenker jeg iblant tilbake på det som aldri var …

«Å føle er et ork.»

Den kloke velger et liv i ensformighet, for da bærer hver minste hendelse underets merke. For løvejegeren er eventyret slutt etter den tredje løven. For min ensformige kokk vil en krangel ute på gaten alltid ha et anstrøk av apokalypse i det små. Den som aldri har forlatt Lisboa, reiser lenger enn langt i bussen til Benfica, og hvis han en dag drar til Sintra, føler han at han reiser til Mars. Den som reiser verden rundt, finner ikke noe nytt etter fem tusen mil, for han finner bare nye ting; igjen og igjen noe nytt, den evige nyhets avfeldighet, men nyhetens abstrakte idé ble igjen på havet da det nye viste seg for annen gang. [...] Å gjøre livet ensformig for at det ikke skal være ensformig. Å gjøre det hjemlige søvndyssende for at selv den minste ting skal gi adspredelse.

Stilt overfor tingenes ubønnhørlige gang, stilt overfor livet som vi har fått uten å vite hvorfor, og som skal tas fra oss uten at vi vet når, stilt overfor de ti tusen sjakkpartiene som utgjør alles liv og kamp, stilt overfor leden ved å betrakte det som aldri realiseres (...) - hva annet kan den vise gjøre enn å trygle om fred og ro, så han slipper å gruble over livet, for det er nok som det er å være tvunget til å leve. Det eneste han trenger er en plass i solen ute i det fri, og kanskje drømmen om at det er fred å finne på den andre siden av fjellene.

Livet slynger oss avgårde som en sten, og der vi flyr gjennom luften sier vi: "Her kommer jeg."

Å, mitt bortkastede liv, denne landstryker som skyr alt arbeid og slumrer i veikanten mens angen fra markene omkring trenger inn i sjelen som en tåke, som et gjennomskinnelig og friskt sus, i dyp samklang med alt som ikke henger sammen med noe, en nattlig, trett og glemt nomade under stjernenes kalde miskunn.

Hver gang sjelen invaderes av angst, går kosmos under. Når angsten kommer til oss, dreier solen retningsløst rundt og stjernene forstyrres i sin bane. Til enhver sjel som føler, kommer dagen da skjebnen fremfører angstens apokalypse - da alle himler, alle verdener kommer veltende ned over vår fortvilelse.