Bokelskere.no

Det de ville ha, var overfloden selv. (…) Fienden var usynlig. Eller mer presist, han var i dem; han hadde fått dem til å råtne innenfra; han hadde begynt å ete dem opp, begynt å herje dem. Det var de som til slutt måtte betale gildet. De var blitt små, føyelig vesener, nøyaktige bilder av den verden som nå drev gjøn med dem. De satt opp til halsen i en grøt som de selv bare ville få en liten smak av.

De ville nyte livet, men overalt rundt dem ble nytelse sammenblandet med eiendom. De ville være rede og nærmest bevare sin uskyld, men årene gikk og brakte dem ingen ting. Andre mennesker endte opp med ikke å se noe annet i rikdommen enn et mål. De, for sin del, hadde ikke noen form for rikdom i det hele tatt.
De sa til seg selv at de ikke var de mest ulykkelige. Kanskje hadde de rett. Men det moderne liv gjorde deres ulykke enda tydeligere, samtidig som medmenneskenes ulykke var så mye mindre, for disse var jo på den rette vei.