Bokelskere.no

Det er ikke alle som liker brukte bøker. Flekkene, understrekningene og de harde restene av smørbrød som tidligere eiere har etterlatt seg, kan virke en smule ekkelt på sarte lesere, som undertøy i en bruktbutikk. Da jeg var ung, likte jeg at bøkene mine var unge. Jomfruelige paperbacker med marger som nyavtørkede tavler, klare for narsissistiske skriblerier, var så billige at man ikke fikk dårlig samvittighet av å skrive i dem, og adstadige nok til å godta min tilsmussing uten å klage. På samme måte som jeg på den tiden trodde at alderen ville sette sine spor på andre menneskers kropper, men ikke min, trodde jeg at paperbackene mine ville vare evig. Jeg tok feil på begge punkter.

Da Charles Dickens leste høyt fra Oliver Tvist for fullt hus i St. James's Hall, økte pulsen hans fra 71 til 124, og det er ikke så merkelig. Først var han Fagin. Hans venn, Charles Kent, som så det hele fra kulissene, sa at Dickens i flere minutter så ut som "djevelen selv - trekkene hans var fordreid, øyenbrynene hevet ... febrilsk som følehornene på et livsfarlig krypdyr, hele fremtoningen hans - halvt ulv, halvt gribb - i sulten ondskap." (Det kan jo øke pulsen på hvem som helst å ligne et krypdyr, et pattedyr og en fugl samtidig.) Og så, etter å ha kastet et blikk på sceneanvisningene han hadde skrevet i margen ("Skjelv ... se skremt rundt ... Vil noen myrde meg?"), ble Dickens til Bill Sikes som veivet med en usynlig klubbe. Til slutt ble han Nancy - gispende: "Bill, å kjære Bill!" - mens hun sank sammen på gulvet, blindet av sitt eget blod. Etter å ha klubbet ned Nancy og hengt Sikes, kastet Dickens seg ned på en sofa bak scenen ute av stand til å snakke sammenhengende på ti minutter.

Jeg kan ikke tenke meg så mange bedre måter å presentere et barn for bøkenes verden på enn å la henne stable dem, velte dem, stokke om på dem og sette fingeravtrykkene sine overalt på dem.