Bokelskere.no

Kjoler, kjoler, kjoler. De hang i uendelige rekker, i hundrevis, den ene tett inntil den andre så langt hun kunne se, skinnende brokade, lette skyer av tyll og svanedun, blomstret silke og nattsvart fløyel, og overalt lynte paljetter i alle farger i små forte glimt som fyrlykter.
Snorkfrøken gikk overveldet nærmere. Hun tok forsiktig på dem. Hun tok hele fanget fullt og trykket dem mot nesen, mot hjertet. Det raslet i kjolene, de luktet støv og parfyme, de begravde henne i myk mangfoldighet. Plutselig kastet Snorkfrøken alt sammen fra seg og stod på hodet en liten stund.
Det er for å falle litt til ro, hvisket hun for seg selv. - Jeg må bli rolig, ellers eksploderer jeg av lykke. Det er for mange...

"Skal vi leke?" sa Snorkfrøken. "Skal vi leke at jeg er vidunderlig vakker og at du bortfører meg?"

"Jeg vet ikke riktig om jeg er opplagt," sa Mummitrollet.

Det finnes hufser og politier. Og avgrunner som man kan dette ned i. Man kan fryse i hjel og eksplodere og falle i vannet og sette ben i halsen og en masse andre ting. Det er farlig ute i den store verden. Der er det ingen som kjenner en og vet hva man liker og hva man er redd for.

Himmelen? gjentok Lille My. Er vi nødt til å komme inn i himmelen? Og hvordan kommer vi ut igjen?

I hele sitt liv hadde Snusmumrikken lengtet etter å få rive ned skilt som forbød ham å gjøre alt det han hadde lyst til, og nå skalv han av iver og forventning. Han begynte med "Røyking forbudt".