Bokelskere.no

På sykehuset følte Jenny Fields at hun tok igjen det tapte; hun oppdaget at mennesker ikke var stort mer mystiske, enn si tiltrekkende, enn muslinger. "Min mor," skrev Garp, "var ikke den som gjorde hårfine distinksjoner."

Hun hadde kropp som en drektig labrador retriever.

[...] og de slo seg langsomt til ro med å være denslags venner som mange gamle venner blir: det vil si, de var venner når de hørte fra hverandre - eller når de, en sjelden gang, kom sammen. Og når de ikke hadde kontakt med hverandre, tenkte de ikke på hverandre.

Han skulle gjerne ha visst hvordan man kunne lemleste en person slik at det samtidig ble en leksjon i god moral.

Garp hadde en sårbar selvfølelse som sørget for at han husket enhver fornærmelse og ethvert avslag han hadde mottatt.

Et vesentlig trekk ved ungdommen er følelsen av at det ikke er noen i nærheten som er tilstrekkelig lik deg selv til å kunne forstå deg.