Bokelskere.no

Røttene mine strekker seg ned gjennom lag av bly og sølv, gjennom fuktige, sumpete steder som utstøter dunster, til en knute av sammenfiltrede eikerøtter innerst inne. Innestengt og blind, med jord i ørene, har jeg likevel hørt rykter om kriger; og nattergalen; har kjent flokker av menn ile hit og dit på leting etter sivilisasjon, slik fugleflokker trekker mot sommer; jeg har sett kvinner bære røde krukker til Nilens bredd. Jeg våknet i en hage, med et slag i nakkegropen, et hett kyss, Jinnys kyss; og minnes alt dette slik man minnes forvirrede skrik og fallende søyler og strimer av rødt og svart i en nattlig brann. Hele tiden sover jeg og våkner. Nå sover jeg; nå våkner jeg.

Skogene var forsvunnet; jorden var et skyggelagt øde. Ingen lyd brøt stillheten i det vinterlige landskapet. Ingen hane gol; ingen røyk steg opp; intet tog var i bevegelse. En mann uten noe jeg, sa jeg. En tykkfallen kropp, lent mot en grind. En død mann. Med lidenskapsløs resignasjon, fullkomment desillusjonert, betraktet jeg støvdansen; mitt liv, mine venners liv, og disse fabelfigurene, menn med sopelimer, skrivende kvinner, piletreet ved elven – skygger og fantasibilder, også de gjort av støv, av støv som endret seg slik skyer minker og vokser og blir gylne eller røde og flater ut og bølger hit og dit, skiftende, meningsløse. Jeg, som gikk rundt med notisbok og laget setninger, hadde bare registrert endringer; en skygge, jeg hadde iherdig merket meg skyggene. Hvordan skal jeg nå komme videre, sa jeg, uten noe jeg, vektløs og uten visjoner, i en vektløs og illusjonsløs verden?

For myself, I have no aim. I have no ambition. I will let myself be carried on by the general impulse. The surface of my mind slips along like a pale-grey stream reflecting what passes.