Bokelskere.no

STØV

At tiden leger alle sår
er tøv.

Tiden plastrer sår med år
og støv.

DET ER FINT

Det er fint vi ikke møtes mer
for da hadde vi sett hverandre for godt.
De som ser hverandre for godt
møtes ikke mer.

MORGEN

Det er morgen igjen, vesle håp
og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.
Livets ansikt er aldri det samme
selv om vi ser på det i all evighet.

SØVNEN
Chagall i galleriet

Søvnen er et barns fottrinn
gjennom verden.
I mørket rundt oss dikter solen sitt lys.
Før vi våkner vandrer vi på innsiden av livet.
Når vi får forstand
henger vi drømmene fra oss i garderoben.
Etter forestillingen finner vi dem ikke igjen
og går kulsende
ut i høst-trekket av hverdager.

GODT
Det er godt å være hos folk som er seg sjøl.
Godt å snakke med mennesker
som har jordsignatur under neglene og ord
med margarin og mysost på.
Godt for et rastløst omstreiferblikk
å hvile ut i et værbitt fjes, sette seg litt
på linjene i en barket nakke, slik trekkfugler
slår seg ned på telefonstrenger om høsten. Godt
å rusle i hælene på noen
som ikke spør om meningen med livet,
men lever den. Ja, for de fins,
forstår du, de fins! Godt
å stampe inn fra gråværet og stå i kjøkkendøra
til en verden som er blitt stengt for deg:
renheten
i usle småting - et blått krus,
komfyren med potetgryta på kok,
ei gammel mor som spør hvor lenge du kan bli.
Alt dette
som er så uerstattelig vakkert
som et billig oljetrykk på hedersveggen i stua
verdsatt av kjennere før konfirmasjonsalderen.
Og godt
å sitte på en benk, usett
i nærheten av sjuåringer som leker.
Pludringen deres
legger et pledd over skuldrene dine
og varmer deg, varmer deg
så jøklene i hjertet tiner og blir mjuke
følehorn.
Jeg vet hva jeg snakker om.

Når sorgen, tynnkledt og vergeløs,
legger ut på ødslige snømoer i oss
og alle horisonter er gjenføkne,
da
som en selvmotsigelse eller selvfølge
åpner livet seg mot evigheten.
[...]

Platon, den greske vismannen,
pekte på preeksistensen, sjelenes
hjembygd før fattigdommen
og den store utvandringen. Ingenting
var oss fremmed der, og alt
var edelt og enkelt.

LENGTER DU ETTER NOE
måtte det være ei snøvidde
som gnir hele fjeset sitt
inn med soloppgang og dagslys

Et sted
hvor tankene fortaper seg som trær
mot tregrensen.

Trofast er du, natt. Hvert døgn
kommer du som pasientvenn til vår gamle jord
og soper verdensgolvet reint for knuste håp
med det svarte dronningslepet ditt.
[...]
Og når din besøkstid er over,
tasler vi nyfødte over golvet noen sekunder
[...]

[...] en etter en
kutter de gamle kameratene ut.
Noen har flott hoppet overbord. Andre
er tømt i vasken som vamle slanter.
Sånt skjer jo.

[...] jeg forstår bedre nå de underlige tegnene
som binder en generasjon sammen
og bare er leselig for den: Hendinger
som holder hendene fast i en virkelighet
andre såvidt skimter [...]

Det er kanskje naturlig
at man snakker med seg selv etterhvert.