Bokelskere.no

Det er langt mellom venner

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
Og mye snakk.

Venner ligger som små lysende stuer
Langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

Å bli jagd av sin egen tristhets
utrøttelige blodhunder.
[...]
Og jagd forbi en gammel boms på hjørnet
som nok forlengst har gitt blaffen
og latt seg innhente av bikkjene.[...]

Det er fint vi ikke møtes mer
for da hadde vi sett hverandre for godt.
De som ser hverandre for godt
møtes ikke mer.

Å bli glad i
er å legge grunnsteinen
til et savn.

Det er langt mellom venner

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

NOEN MENNESKER

Noen mennesker
Spraker inn i livet ditt som kometen Kahoutek,
gjest fra de store, fremmede dypene der ute
hvor stjernene gror som koralløyer.
Et slep av lys feier hverdagene
ut av alle gravitasjonsfelt, de går rundt
i hodet på himmelen som øyne. Du plukker hele buketter av spraglet forbauselse.
Det blåser monsuner inn fra havet.
Det blir regntid over det tørre landskapet ditt.
Det blir grønt igjen. Det glinser av gresset.
Noen mennesker
får kaktusen til å blomstre på fingertuppene,
får febertrær til å flette seg i hverandre
og fylle skogene med floder av heter fabler.
Det gror langs breddene av blodet ditt.
Det trøtte hjertet ditt gror over av markblomster.
Det gror av menneskene. Verden gror,
og tankene bryter opplaget hvor de har rustet
så altfor lenge. Ankerkjettinger,
fortøyningstrosser, alt ryker. Det gror
av havet, fosser grønt om baugen på sekundene.
Noen mennesker
kommer tomhendt slepende på ballonger fulle av smil.
Noen mennesker
holder hendene ut, så kommer livet flagrende
og slår seg ned der, diktets Maria fly-fly,
den vesle vandrersken som med vingene signaliserer
at endelig, endelig er du til.

Noen mennesker
ser forundret på deg når du ber:
ikke gå…

(Fra samlingen Opp- og utbrudd)

Diktet, Hevn, synes jeg passer fint til det vi nå opplever, naturens herjinger med oss. Hva det kommer av, om det er menneskeskapt eller ikke naturlige variasjoner, er det uenighet om. Jeg synes det er lett å tenke at det er naturen som brøler til oss for å få oss til å tenke på hva vi driver på med. Den har sluttet med lavmælt tale. Og det siste verset; brutalt og rett på sak,

Hevn (Dissonans – 1968)

*Jordens røst
taler lavmælt til oss.
Vi overdøver den
med vår snakksalighet.

Jorden tar det ikke tungt.
Den skal jo likevel
stoppe munnen på oss engang.*

Barns røster
river papiret av den blå dagen.
I timesvis driver de på. Hva finner de
på innsiden av forundringspakken?
[...]

[...] Montaigne
sier at å filosofere er å lære seg å dø.
Men det er ikke han som sier det, han siterer
og manipulerer Cicero
som igjen siterer Platon.

Heller ikke Platon
har det fra seg selv.
Han siterer Sokrates. Og sikkert
har også han det fra en annen,
selv om han neppe har lest Predikeren.

Men hvem hvisket ord til Predikeren?
Vinden kanskje, men hvem
lager vind i det forgjengelige gresset?
[...]

Kan du forklare meg hva livet og døden er?
Det kan jeg ikke.
Jamen alle bøkene du leser?
De forteller om smerten ved ikke å finne svar
på slike spørsmål du stiller.
[...]