Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Bortsett fra de forskjellige tanker om forflytninger og mulige tjeneste forandringer som dette dødsfallet ga anledning til, vakte det faktum at en nær bekjent som nå var død som alltid bare glede hos alle, glede over at det var han som var død og ikke de.
Og jo lenger det gikk, desto mer livløst ble det alt sammen. Det var som jeg gikk rett nedover berget og hele tiden innbilte meg at jeg gikk oppover. Og slik var det også. I den offentlige mening gikk jeg oppover berget, mens livet forsvant under meg... Og nå ligger jeg her og skal dø!
Selve bryllupet og ekteskapets første tid med hustruens kjærtegn, de nye møbler og det nye utstyr forløp - inntil hustruens første svangerskap - så utmerket at Ivan Iljitsj begynte å tro at ekteskapet slett ikke ville forstyrre det lette og muntre liv som alle bifalt, men snarer fordype det. Men så plutselig, allerede i svangerskapets første måneder, kom det noe nytt uventet, ubehagelig tungt og usømmelig inn i dette livet, noe han umulig hadde kunnet vente og som han nå umulig kunne befri seg fra.
Og trett, men med en følelse som virtuosen som har spilt sitt prti med mesterskap og med rett sitter blant førstefiolinistene, vendte han så hjem.
...all interesse rundt ham var samlet i dette ene:om han nå endelig skulle forlate den stillingen han hadde, om han snart ville befri de levende for den tvang som hans tilstedeværelse forårsaket, om han snart ville befri seg for sine lidelser.
Livet, en rekke stadig økende lidelser, gikk hurtigere og hurtigere mot målet som var dem frykteligste lidelse.
Hun gjorde alt for ham bare for seg selv, og fortalte at hun gjorde for seg selv det hun ganske riktig gjorde for seg selv, idet hun fremstilte det som noe så utrolig at han måtte oppfatte det omvendt.
I virkeligheten var alt sammen som hos alle andre ikke helt rike mennesker som ønsker å ligne de virkelig rike og derfor bare ligner på hverandre: silkestoffer, ibenholt, blomster, tepper, alt mørkt og skinnende - slik folk av en viss klasse vil ha det for å ligne folk av en annen og høyere klasse.
I denne siste ensomme tid da han lå med ansiktet mot veggen, i denne dype ensomhet midt i den tettbefolkede by med hans tallrike bekjente og familie, - en ensomhet som ikke kunne være mer fullkommen hverken på havbunnen eller på jorden....
Det var ikke spørsmål om Ivan Iljitsj’ liv. Det pågikk en sak mellom hans nyre og hans blindtarm. Med Ivan Iljitsj som vidne avgjorde legen på glimrende måte saken i blindtarmens favør, med det forbehold at en urinprøve muligens kunne fremskaffe nye beviser, hvorpå saken måtte tas opp til ny behandling.